Gullknapp flyplass, fortsatt en tvilsom affaere
I et tilsvar (13.3) til mitt innlegg her i avisen den 7. mars, forsøker Ove Gundersen, styremedlem i Arendal Lufthavn og ordfører i Froland, å sannsynliggjøre at Gullknapp på lengre sikt vil bli lønnsom.
Investorenes langsiktige planer begynner nå å materialisere seg. Først ut er pilotutdanning, som krever investering i flysimulator for Boeing737maskiner og 7 mindre fly. Det arbeides med regionalt dronesenter, datasenter, og andre høyteknologiske etableringer. Videre må det bygges ny adkomstvei.
Dette krever betydelige
investeringer før prosjektene i det hele tatt er operative. Etter hva konserndirektøren ga beskjed om i fjor (Agderposten 11.aug.), kan ikke finansieringen fortsette som før, men at staten må tre til. Hans beskjed lød som en blanding av nødrop og trussel. Heller ikke Fossekompaniet er vel noen Sareptas krukke. Så Gullknapp fikk sine millioner i driftsstøtte fra staten i år, antagelig etter massiv lobbyvirksomhet.
Nå kan det
nok stilles store spørsmålstegn ved langsiktigheten ved flere av prosjektene. Vel er pilotbehovet stort nå, med den eksplosive veksten vi har i flytrafikken. Men intet vokser inn i himmelen. For bak det hele truer klimaproblemene med å kullkaste all vekst. Lufttrafikken overgår nå veitrafikken i utslipp av klimagasser, og utslipp fra fly gir en ekstra drivhuseffekt fordi de skjer høyt oppe i atmosfaeren. Skal flytrafikken ta
sin del av klimatiltakene må drastiske ting gjøres. Resultatet vil uansett bli at vi må fly mindre, noe som vil minske behovet for piloter.
Når det gjelder eventuell etablering av et stort datasenter, har jeg inntrykk av at annenhver kommune i hele landet er ute etter slikt. Min hjemstedskommune Skien har i kommuneplanen lagt ut hundrevis av dekar til dette formålet. Det samme har Sandefjord og en rekke andre kommuner.
Når jeg våger
å ha meninger om økonomien ved flyplassdrift, så har det bakgrunn i at jeg faktisk har ganske god kjennskap til hvor vanskelig det er å få lønnsomhet, nesten uansett hva man stabler på bena i tillegg til selve flytrafikken, og uansett hvor tilsynelatende gunstig beliggenheten er. Jeg har i en stor del av mitt liv bodd nokså naer Geiteryggen flyplass i Skien og kjenner dens begredelige historie. Det forundrer meg at man ikke har tatt laerdom denne. Men det er tydeligvis vanskelig å laere av andres feil.
Geiteryggen Flyplass, Skien
Lufthavn, har røtter helt tilbake til 1950-årene, da Snorre Ketilson (Fjellfly) hadde ruter til flere byer. Noen vil huske hans tamme bjørner som var et ekstra trekkplaster til flyplassen. Fjellfly gikk konkurs i 1972. I årene etter kom og gikk en rekke flyselskaper som forsøkte seg med ruter til flere byer. Det er vanskelig å få oversikt over alle. Norving hadde en tid sju daglige turer til Oslo. Så kom Norsk Air med bl a rute til Bergen. De flyttet senere til Torp. Vi hadde Widerøe en stund, samme med noe som het Teddy Air. En stund opererte et interkommunalt eid selskap (eid av Skien, Porsgrunn og Bamble), senere var Skien eneeier i selskapet Vildanden som bl a hadde rute til Stavanger. Og vi har hatt flyskole, helikopterskole, og naturligvis flyklubb og fallskjermklubb, og man har hatt inntekter av Flykafeen, samt et årlig flystevne.
Så kom rosinen
i pølsa, den lett komiske saken der en haug ble til en grop! Luftfartstilsynet krevde en gang på begynnelsen av 2000-tallet at man fjernet en haug på østsiden av rullebanen. Haugen var naturlig, og besto av sand og grus. Hele Geiteryggen er en mektig grusavsetning, en morene. Antakelig for å gi den skrantende flyplassen litt hardt tiltrengte inntekter, fikk det kommunale flyplass-selskapet lov å ta ut og selge sanden og beholde inntektene. Det er kommunen som eier flyplassen og arealene rundt. Men kommunen glemte å kreve reguleringsplan for inngrepet. Det var derfor ingen krav til hvordan uttaket av sand skulle avsluttes. Så i stedet for å slutte når terrenget var blitt plant, fortsatte man å ta ut sand nedover i den mektige Geiteryggmorenen. Volumet av den opprinnelige haugen var beregnet til 70 000 kubikkmeter. Men da det gjennom medieoppslag ble kjent hva som foregikk på Geiteryggen, viste det seg at det var tatt ut 270 000(!) kubikkmeter sand som flyplassen hadde solgt. Den lille haugen var blitt til en gigantisk grop!
Men selv dette
hjalp ikke på økonomien. Kommunen gikk nå naermest lei av hele flyplassen. For tiden er det ingen rutetrafikk, og øvrig aktivitet er på et minimum. I stedet verserer det en sak der kommunen muligens blir ilagt en betydelig bot for brudd på plan- og bygningsloven.
Geiteryggen Flyplass var
billig å bygge. Det var naermest bare å sette i gang med bulldoser og å legge asfalt oppå grusen. Forholdene skulle vaert saerdeles gunstige for en flyplass. Geiteryggen ligger sentralt ved riksveg i Grenland, i et område med over 110 tusen innbyggere innen kort avstand. Skien er et kommunikasjonssenter for buss og tog, og det er kort veg til sjøhavn. Og vi har landets største samling av store industrikonserner, hvorav flere har hovedaktiviteten sin her, med betydelig behov for internasjonal kontakt. Så man skulle trodd at Geiteryggen hadde alle forutsetninger for lønnsom drift.
Men på tross av alle disse fordelene og alle forsøkene på drift, har ikke Geiteryggen flyplass klart å overleve. Så hvordan skal da Gullknapp klare det?