Miljøvernministrane kappast om mest mulig vern på kortast tid, for mellom anna å imøtekome miljøforkjemparane
Stortinget bad i 2016 regjeringa sette eit mål om å verne 10 prosent av offentleg og privat eigd skog i Norge. Denne målsettinga er då også nedfelt i regjeringsplattforma frå 2018 som seier at målet for regjeringspartia er vern av 10 % av skogen gjennom privat frivillig vern og vern av offentleg eigde skogareal.
Det skal leggast vekt på at vernet skal skje på ein slik måte at det får minst mulig negative konsekvensar for avverkinga og for skognaeringa sitt bidrag til det grøne skiftet.
Etter oppgåver av Landsskogtakseringa er det i Norge eit produktivt skogareal på 85,7 mill. dekar. Ved utgangen av 2018 var det i Norge verna 3,5 % av det produktive skogarealet, det vil seie om lag 3 mill. da. Fram til målet om 10 % vern står det då att å verne 6,5 % eller om lag 5.6 mill. da. Det aller meste av verna areal i Norge er verna som nasjonalparker, naturreservat og landskapsvernområde.
Skogbruket er pålagt mange restriksjonar på bruk av privat og offentleg skog som stoppar eller setter grenser for skogbruksverksemd og som i realiteten er vern, utan at arealet kjem med i vernestatistikken. Dette setter grenser for aktivt skogbruk over store areal.
Ein må også ta med at det tidlegare er lagt ut eit betydelig verneareal i strandsoner langs kysten. I tillegg er det verna mange lokaliteter med t.d. myr eller sjeldne treslag. Mange spesielle tre er også verna.
Terrenget i Norge er kupert med mye fjell, bratte lier og trongedalar. Store delar av skogarealet er korkje økonomisk eller praktisk drivverdig. I Rapport frå Skog og Landskap nr. 11/2011 er det gjort eit estimat over drivverdig/ikkje-drivverdig skog i alle kystfylka frå Rogaland til Troms. Desse 8 fylka har til saman eit produktivt skogareal på 30.9 mill. da, og det er ca. 36 % av all produktiv skog i landet. Arealet ikkje-drivverdig skog er sjølvsagt mye avhengig av dei føresetningane som er lagt til grunn, noe også rapporten peikar på. Men tala kan likevel gje ein peikepinn på kva areal ein talar om.
Dei andre skogfylka som då har meir enn 60 % av all produktiv skog har også skog med lange driftsvegar og vanskeleg driftsterreng. At mye terreng er vanskeleg å drive i vil alle forstå som køyrer litt kring på Agder, i Telemark eller i mange av dei indre dalstroka på Austlandet. Store areal, til dels samanhengande, i bratte, utilgjengelege lier har ikkje vore driven tidlegare og vil heller aldri kome til å bli det. Dei ligg der som evige urskogar bare påverka av vaer og vind. Dessutan er det i dei aller fleste skogeigedomane mange større eller mindre areal i elles drivbare områder som på grunn av vanskeleg drift ikkje blir nytta til skogbruk.
Ikkje drivbart og bandlagt areal er langt større enn det areal storting og regjering har vedtatt som mål for skogvern i Norge. Målsettinga om 10 % skogvern er til overmål oppfylt. Store og små areal skog og skogmark har på grunn av utilgjengeleg og vanskeleg terreng aldri vore i bruk og vil alltid bli liggande unytta. Det er areal som på grunn av si naturlege utvikling utan menneskelege inngrep er minst like verneverdig som storparten av dei areal som til nå er verna. Areala er som eit lappeteppe over heile landet og fyller fullt ut og meir enn det, dei vernekrava skogbruket er pålagt.
Staten har dei seinare åra løyvd 4 -500 mill. kr. årleg til skogvern, det er pengar som kan nyttast til viktigare føremål. Når enkelte forkjemparar av vern seier dei skjemst av lågare verneprosent enn andre land dei samanliknar seg med, så vitnar det om manglande kunnskap om norsk skogbruk, og kan ikkje anna enn å bli oppfatta som eit humoristisk innspel i ein elles alvorleg nok debatt. Vi har meir enn nok areal i Norge som tilfredsstiller viktige krav til skogbruket. Desse areala ligg slik dei alltid har gjort, upåverka av alle vitskapelege registreringar og byråkratiske vernevedtak. Dei er med på å utføre dei pliktar skogbruket i ei vernetid er pålagd, å verne om artar som lever i skog og sikre det biologiske mangfald. Dette veit også mange verneaktørane, men for statistikken tel bare areal som biologar har vurdert og som til slutt er verna ved kongeleg resolusjon. Det er større grunn til å vere skeptisk til dei folkevalde sin kunnskap om Norsk skogbruk.
Etter at myndighetane opna for ordninga med frivillig vern har vernearbeidet skote fart, og dei forskjellige miljøvernministrane kappast om mest mulig vern på kortast tid, for m.a. å imøtekome miljøforkjemparane. Store tap blir det for skogbruket i Norge når store samanhengande skogområde med økonomisk drivbar skog og i strid med eigarane og skogbruket sine interesser, blir bandlagd. Når det dessutan blir verna i eit omfang som går ut over framtidig virkestilgang til industrien, får vern store økonomiske ringverknader. Det er også i strid med regjeringa si vedtekne programerklaering.
(Innlegget er forkortet. Red.)