I begivenhetenes sentrum
Arendal var ikke noe brennpunkt da krigen kom til Norge. Det gikk i grunnen stillferdig for seg på selve invasjondagen. Et tysk krigskip klappet til Tollbodkaien, møtt av mange skuelystne. Men det ruget en egen uhyggelig atmosfaere over byen som over res
H.r.advokat Christian Stray var Venstres representant fra Aust-Agder på Stortinget da krigen brøt ut 9. april 1940. Han fortalte til Agderposten at han ble vekket klokken sju om morgenen av telefonen. Det var stortingets kontorfullmektig, Wessel Berg, som i en nokså opphisset tone sa: «Bergen og Trondheim er tatt, de er på vei opp Oslofjorden. Stortinget skal møte på Hamar, en buss er satt opp utenfor Stortinget. De må komme straks».
Han sa ikke engang at krigen var begynt og at det var tyskerne som var på vei opp Oslofjorden. Men han skulle jo ringe rundt til alle stortingsrepresentantene, så det var nokså forståelig at han var kortfattet.
Stray hørte nok med til siste runde, for de fleste var varslet tidligere. De var allerede reist med ekstratog til Hamar. De som ikke var kommet med der skulle gå med bussen.
- Det var en underlig følelse å befinne seg absolutt alene med min koffert midt i byens sentrum. Jeg ville lyve hvis jeg sa at jeg følte meg saerlig høy i hatten, fortalte Stray og fortsatte: - Vel, jeg hadde min ordre, så jeg bega meg nedover alleen på vei mot Stortinget. Det kretset noen fly over byen, men jeg visste ikke om de var tyske eller norske.
Da han kom ned i neste kvartal med alle butikkene, fikk han syn for saken. Alle portrommene sto fulle av folk. Det hadde vaert flyalarm, men han hadde ikke lagt merke til det.
Noen i portene ropte på ham og han gikk over gaten og inn i et av portrommene.
Han mente at folk trodde han var en naiv og lite oppvakt person som var kommet til byen, for da han kom inn i portrommet sa en sarkastisk mann:
- Dere tror ikke at tyskerne bomber, dere!
Han fikk sagt noe om at han var på vei til Stortinget, men han ble stående i porten sammen med de andre. Han var jo like redd som de andre for hva som kunne skje.
Imidlertid følte han på forpliktelsen til å følge ordre. Tenk om de andre reiste avgårde?
Han måtte gi seg i vei, tok kofferten i neven og sa: - Dere må unnskylde meg, men jeg har ordre om å møte utenfor Stortinget.
Og der sto bussen, men den var tom. Ingen sjåfør og heller ingen andre var der. Han gikk inn i Stortinget, opp trappene, gjennom korridorene, inn i Stortingssalen, ned i komitevaerelset. Intet liv var å se. Dørene var åpne, men tomt overalt.
Vaktmesteren bodde i kjelleren, så han tenkte han måtte gå dit. Og ganske riktig. Der fant han vaktmester Ruud. Også han var alene, men i god form.
På spørsmål om hvor alle de andre var, svarte Ruud:
- Dem sitter nede i kølakjelleren! Kullkjelleren var gjort om til tilfluktsrom for Stortinget, så det var jo rimelig at folk hadde samlet seg der nå det gikk faresignal.
Og der satt de. Noen av stortingsmennene, Wessel Berg, noen funksjonaerer og en hel stab av vaskekoner. De siste var
vel gått på jobb tidlig om morgenen og var blitt overrasket av krigen.
Stray var etter hvert kommet seg over en verste forskrekkelsen. Riktignok kretset det fly over byen, men noe bombeangrep var det jo ikke. Det var heller ikke skjedd noen saerlig skade.Han forteller at han ikke visste om det var en slags fatalisme som var kommet over ham midt i forskrekkelsen, men han husket tydelig at da han kom inn i kullkjelleren så spurte han: - Hvorfor sitter dere her?
Det var jo i og for seg et tåpelig spørsmål, for flyalarmen hadde jo gått, og det fikk han jo også til svar.
- Det er over nå, sa Stray, og han kunne ikke begripe hvordan han kunne si det, men det var mulig at flyduren var stilnet. Men der blir minnet litt uklart. Men da strømmet ihvertfall alle ut med et lettelsens sukk.
fra Vegårhei var også folkevalgt på Stortinget. Han befant seg i Tønsberg 8. april. Han kom ikke til Oslo før sent om kvelden, og var derfor ikke med på forhandlingene den dagen. Derfor var han heller lite orientert, men på toget innover hadde han følge med en del av besetningen fra båten som var torpedert utenfor Stavern, og det var jo dermed klart at noe alvorlig var i ferd med å skje.
I løpet av natten opplevde han som alle andre et par uhyggelige flyalarmer, og da han kom ut på byen om morgenen, var det hele i full sving. Konge, Regjering og Storting var reist til Hamar, men utenfor Stortinget var det noen representanter som var i samme stilling som ham. Det ble ordnet med buss, men det ble en tur som kom til å bli nokså langvarig på grunn av omkjøringer ved Minnesund. Og her hadde Grasaasen et spesielt minne.
På dette tidspunktet var evakueringen i full gang, og i køen på Linnerudletta ble bussen liggende bak en fullstappet lastebil. Midt oppe på lasset satt generalekretaeren i Venstre, Evenrud, og det var siste gang Grasaasen så ham.
Som kjent måtte alle ganske snart flytte til Elverum, og der var Grasaasen heldigere enn de fleste hva innkvartering angikk. Han fikk nemlig bo hos sokneprest Håkon Ulltveit Moe som dengang var i Hernes. Der bodde de helt til ferden gikk videre mot Trysil og siden over til Sverige. Stortingsmennene fikk følelsen av å vaere jaget vilt, men de hadde ikke saerlig åndsnaervaerelse til å tenke på det i første omgang. Det var så mye om skjedde på en gang.