Mamma og Mias skjøre småbruksdrøm
Trude Helene Ellingsen (41) vet at hver forkjølelse kan vaere datterens siste. Likevel flyttet hun og Mia (13) langt inni skogen. Der har de funnet sitt paradis.
Vi hadde fått det mer lettvint i en leilighet naer sykehus, men dette er vår drøm, sier drammenskvinnen.
For fire år siden tok hun med seg sin multihandikappede datter og fant drømmeplassen på Bergemyr gård på Ytre Lauvrak i indre Froland.
- Jeg var veldig skeptisk, men det var jo akkurat dette Mia trengte, sier arendalslegen som stilte diagnose på Mia da hun var ti år, sier arendalslege Thorsten Gertsner. Mer om det senere.
Drøm
Trude Helene Ellingsen bodde på småbruk i Kongsberg da hun ble mamma til Mia i september 2005.
Men Mia var ingen vanlig baby. Hun har en omfattende hjerneskade, en genetisk feil som har ført til epileptiske anfall og manglende motoriske ferdigheter.
Jenta med det krøllete håret og de mørke øyenbrynene trenger hjelp til absolutt alt.
Lungebetennelser, pustetrøbbel, utredninger og sykehusopphold var en del av hverdagen. I mange år har de bodd i leilighet like ved sykehuset i Drammen, og mamma trodde aldri de kunne bo på småbruk igjen.
Og så en dag tok mamma mot til seg og oppfylte småbruksdrømmen likevel.
Langt unna alt som var kjent. Og drøyt tre kvarter fra sykehus, som var veldig langt hvis noe akutt skulle skje den skjøre jenta hennes.
Rolig og urolig
41-åringen er rolig utenpå; mild, tålmodig og positivt i vendingene.
Uten at hun sier det, merker jeg fort at hun ikke trenger, eller ønsker, medfølelse, men hun liker en god prat og hun elsker å kose med prinsessa si.
Men inni denne «jenta» fra Drammen er det uro.
Hele tiden. Dag og natt. Hun er livredd for at datteren skal forsvinne fra henne.
Etter fire år i den lille bygda med ni-ti hus har de funnet sin egen rytme.
Terapihunder
Da fotografen og jeg møtte mor og datter nylig, hadde de nettopp kommet hjem etter en dag på skole og jobb. Og de bor slettes ikke alene.
Bli med inn på idylliske Bergemyr gård: Vi tar først en gåtur til hønsehuset – med hundene Kimo (2) og Nemi (5) løpende etter oss.
De to svarte dvergpudlene er supersosiale og brukes som terapihunder.
Nemi er Mias hund og hopper ofte opp i fanget hennes i den store rullestolen hun er avhengig av.
Trude Helene flytter datterens hånd bort til pelsen slik at hun kan kjenne på Nemi. Mia kan ikke flytte hånden selv.
Trude Helenes hundekarriere startet da hun 18 år gammel tjenestegjorde i Forsvaret som hundefører.
På Bergemyr gård har det ballet på seg med mange ulike omplasseringsdyr.
Hønserike
Naer 20 høner av typene dvergsilkehøns og dvergkochin kakler rundt oss.
Hvite Albin er stor, rolig og haltende for han ble født med en vridd fot.
Albert er den sosiale – og igjen får Mias hånd kose med et av gårdens dyr.
Hanen Krølle var blitt hakket på der han bodde før og flyttet hit for tre år siden. Nå er hans øverste sjef i hønsegården.
Fire påfugler som ikke er kjønnsbestemt ennå, hopper tungt rundt.
Når de lander, vipper hele kroppen framover slik at vi tror de skal falle, men så tar de seg fort inn igjen og kikker skarpt på gjestene ...
Familien omfatter også kattene Linus, Lotta, Marko og Tuva.
En hund etter egg
Griser Casper har sagmugg i trynet og vralter rundt blant fjaerkreene.
Nemi fyker inn i en krok og kommer tilbake med et egg! Hun slipper det i matmors hånd. Hunden henter stadig egg, det blir så mange at noen legges i en kurv der naboer kan komme og hente.
Nemi henter også Mias smukk, smukken som er ekstra god å ha om natten når smertene i kroppen kommer.
– Det er fint hvis Mia har mistet den ned bak senga, men Nemi henter også smukken om morgenen før Mia har våknet skikkelig og det er ikke alltid så populaert ... I tillegg til kos og trygghet, er smukken er viktig fordi Mia får tøyd muskulaturen i ansiktet.
Like lange
Vi blir med inn i huset.
Trude Helene kler av jenta si, baerer henne inn i stua og legger henne opp på en høy dagseng. De to er like lange.
170 cm. Det er litt å baere på.