Kommunene mestrer ikke å prioritere
Statlig finansiert eldreomsorg.
Våren 2005 var vi fremdeles i Bodø. Vi forsøkte å starte egen bedrift innenfor reiseliv, i seg selv utfordrende nok. Min manns foreldre hadde i mange år bodd i sin sokkelleilighet hos oss. De klarte seg stort sett selv, bortsett fra litt hjemmehjelp hver tredje uke.
Svigerfar fikk en hardnakket lungebetennelse, som slo ham ut. Han ble innlagt på sykehuset. Min svigermor hadde stadige blodtrykksfall. Og når det falt, falt hun også. Han utviklet demens.
Siden vi sto i en oppstartfase til ett nystartet firma, skulle vi reise bort den påsken. Det var avtalt lang tid i forkant, og var ikke mulig å legge bort om vi ikke skulle legge bort alt. På toppen av det hele hadde svigermor hatt et nytt fall, og da med kaffekjelen i hånda. Resultatet ble stygge, stygge sår ned over fot og under hael. Sår som ikke ville gro pga diabetesen.
Vi fikk et tydelig løfte på at svigerfar ikke skulle hjem før vi var tilbake, etter å ha forklart hvordan det var med hans kone. Hun ville ikke kunne passe ham opp, om han igjen skulle ut på sin ferd, eller på jobb, eller de stedene han til enhver tid var i hodet sitt.
Dagen etter var vi på tur til Kristiansand, i bil. Dag to ringte min samboers onkel, svigerfars bror. Om vi visste hvor svigerfar var? Nei, er ikke han på sykehuset, da? Nei, han var hjemme.
Han var stille og rolig sendt hjem når ikke vi var hjemme, og svigermor alene. Sykehuset hadde hatt, som de sa, «møte med ham» (en mann med demens) og spurt ham om han klarte seg hjemme, ved hjelp av hjemmetjenesten. Jo, selvfølgelig gjorde han det … sa han, som skulle ut på fiske klokka 7 om morgenen, med kun sokker på beina.
Hjemmetjenesten gjorde sitt aller ytterste den påsken. Som forventet måtte svigermor ut på sine såre ben for å stoppe ham når han forsøkte å haike, hvor visste han ikke helt, og uten sko var han. Sårene hennes grodde jo ikke, tvert imot. Hun sov på sofaen utenfor soverommet hans, hun torde ikke annet..
Slik gikk det til vi kom hjem. Da var han dårlig igjen kort tid etter. Han hadde falt på nytt, og kom ikke opp. Vi ringte hjemmesykepleien først, men de hadde ikke tid. Det endte med at ambulansen ble oppringt, og de kom. Han ble igjen lagt inn, på nytt med samme diagnose.
Etter en uke på sykehuset begynte det på nytt å bli snakk om å sende ham hjem. Det endte med ett møte på sykehuset der disse hadde hatt møte med tjenestekontorets representanter i kommunen før vi fikk komme inn. Da var ikke svigerfar med. Jeg hadde derimot med PC-en med bildene av svigermors skader. Og en noe rød og oppkavet saksbehandler fikk direkte forespørsel om hvilken faglig forsvarlig vurdering ligger til grunn ved å sende hjem en dement mann for å bli passet på av en kone med slike skader. Det endte imidlertid med at vi som barn, svigerbarn og utleier måtte si at han ikke kom inn i leiligheten igjen. Det er brutalt, jeg vet det, men som vi sa; vi har ikke bare ham å tenke på. Vi har henne også. Det hører jo selvfølgelig med til historien at hun selv var helt enig.
Saken var oppe som en av to i stortingets spørretime i 2005. Saken ble fremmet av FRP, dit den ble løftet av lokalpolitikeren i Bodø, Tom Cato Karlsen og Kenneth Svendsen. Ansgar Gabrielsen svarte så direkte som jeg aldri hadde forventet, og dette, sammen med klagesak, er sannsynligvis årsak til at han omsider fikk avlastningsplass. Etter at han fikk tilbud om dette, fikk vil klar beskjed fra legen om at nå skulle vi bare puste ut.
I alt dette er det mange, mange spørsmål. Som går på manglende respekt, manglende forståelse, manglende kommunikasjon, manglende sunn fornuft ..... ett eksempel er at de var bevisst på at han måtte ha ekstra naeringsrik kost, men ikke fikk med seg at tannprotesen han skulle tygge den med forsvant på sykehuset. Det er mange paradokser i dette, som sagt. Og tiden har gått. Men vi glemmer ALDRI arrogansen vi møtte i lojalitet med innsparinger som hersket da- samtidig som det ble lagt store planer om ett kulturkvartal (ikke HUS; men kvartal) til 1,3 milliarder. Og som befolkningen for en stor del ikke har forstått konsekvensene av, er jeg redd- tross FrP`s Tom Cato Karlsen innbitte advarsler mot. Det disse kostnadene ville bety for kommunen, i mange år fremover. Kommunene mestrer ikke disse prioriteringene. Og det er mange som etter hvert har gjort seg lignende erfaringer, dessverre.
For å sikre dette går jeg og Arendal FrP inn for statlig finansiert eldreomsorg -det sikrer verdighet!