Knalljustis anno 1900

Vi som i dag lever i en oppjaget stresstid, velspekket med restriksjoner, for- og påbud, samt en evighets, søvndyssende rasling av papir, har nok uhyre vanskelig for å sette oss inn i forholdene for over hundre år siden.

Fyren var usedvanlig hard i knesten, og nå hadde Ånon bestemt seg for å kurere ham for godt. Og her hjalp det lite om fyren var aldri så svartmusket, og kunne ramse opp sine aner helt tilbake til Ramona.

Og trass i folk flest har det mye bedre i dag, med hensyn til trygder, pensjoner, og ikke å forglemme økonomi, er det i grunnen merkelig, ihvertfall når man kommer i prat med riktig gamle mennesker, så glitrer det formelig i øynene deres når de, nesten uten unntakelse, kommer inn på de gode, gamle dager. Og forståelig er det! Selvfølgelig spiller sentimentaliteten en viktig rolle ved slike anledninger, men også andre grunner som sinnsro, balanse og evnen til å leve i fred og fordragelighet, var nok minst like vektige.

Nå er det selvsagt ikke sistnevnte dyder akkurat standarden for de gode, gamle dager, men at mindre uoverensstemmelser, og da helst slike med et visst snev av humor, lett lot seg ordne i all fordragelighet, er nok sikkert.

Og som et typisk eksempel på en slik episode, skal jeg prøve å gjengi en av Ånon Olsen bjørneskytters spesialhistorie fra hans unge dager.

Men, for all del, jeg vil med en gang skyte inn at ordet fordragelighet dengangen var et temmelig tøyelig begrep.

På leting etter et bjørnehi våren 1894 kom Ånon over en ganske god tiurleik, rett øst for Orremyra ved Sandvann.

Og da han allerede samme våren skjøt seks tiurer der, ble det til at han i årene fremover, såsnart spilltia satte inn, var å finne på Kallebergleiken som han siden kalte den.

Som hovedkvarter brukte han ei eldgammel bu i myrlandet innunder Donafjell, og det var ikke få tiurer som i årene løp hopet seg opp på veggen i den bua. Men nå falt det seg slik, den ene våren, at en gammel gubbe nordfra, som hadde drevet med markdrag i Skålvatn, la veien om bua. Og da han fant denne folketom, nappet han med seg fire av Ånons tiurer, pluss en orre.

Men da Ånon, som hadde temmelig god peiling på fyren fra tidligere anledninger, innfant seg i bua, synes han det forbaste og bestemte seg for virkelig å skremme livlorten av gubben henne gangen.

Det var forresten merkelig at fyren ikke hadde tatt ad notam behandlingen han var utsatt for under lystringa sist høst.

Etterhvert kom lystregjengen avanserte bekken og slengte i land den ene ørreten etter den andre for avhenting på nedturen, var fordundre meg fusentasten frekk nok til å plukke til seg fisken etterhvert!

Men allerede uka etter slo gjengjeldelsens time da Ånon i mellomtiden hadde peilet inn gubbens kjaereste eie og stolthet - en temmelig medtatt tråsykkel ved veis ende, langt inne på heia.

I fellesskap entret Ånon og to kamerater ei naerpå lårtykk vokstereik og etter å ha presset toppen mot bakken, tredde de sykkelen innpå etter ramma, helt ned til rota, og lot eika sprette opp igjen.

Og hvem kan vel ikke tenke seg humøret til gubben da han omsider innfant seg, og i to stive klokketimer karvet lø med tollekniven før eika endelig ga etter.

Men som sagt - fyren var uvanlig hard i knesten, og nå hadde Ånon bestemt seg for å kurere ham for godt. Og her hjalp det lite om fyren var aldri så svartmusket, og kunne ramse opp sine aner tilbake til Ramona.

Det ga Ånon blaffen i. Og vel utrustet med de remedier han trengte, samt en vel gjennomtenkt slagplan, la han i vei mot den vesle bua gubben nyttet den tida garnfisket sto på.

Etter halvannen times gange stoppet han i skogkanten, og da garnene fra morratrekket alt viftet til tørk på buveggen, og to smekkfulle fiskehanker var tredd inn på sykkelstyret, skjønte Ånon at gubben var hjemme, og at han, etter røyken å dømme, var i full sving med å brase opp ei fiskepanne.

Lydløs om en indianer, med munnladeren i neven, snek Ånon seg over den vesle lysningen, og da han om litt stoppet tett innunder den smale nordvendte glugga, fortalte tydelige rap og slurpelåter at gubben var i full gang med frokosten.

Nå var Ånon lokalkjent i bua fra tidligere besøk, og da det veggfaste bordet var plassert like innunder glugga, var i grunnen alt el tilrettelagt for operasjonen.

Småsmilende gikk han enda engang gjennom planen i tankene, og etter at han ytterst forsiktig støttet munnladeren mot buveggen, godt og vel fulladd med svartkrutt, fisket han frem en dynamittgubbe med en luntestubb på snaue fem tommer.

Og akkurat da fyren der inne slurpet