Hvorfor skapte ikke vår sak politisk ramaskrik?

Norges institusjon for menneskerettigheter, for hva?

I sommer ble tre organisasjoner og ett politisk parti nektet adgang til å bedrive politisk virke under Arendalsuka 2019. De tre organisasjonene; Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI), Stopp Islamiseringen av Norge (SIAN), Normal Norge og Alliansen – Alternativ for Norge ble alle nektet standplass av forskjellige grunner. Uavhengig av hva nordmenn måtte mene om budskapet til disse, er alle fire lovlige organisasjoner.

Før avslaget på standplass ble det av arrangøren besluttet å arrangere og gjennomføre et seminar der rådet for Arendalsuka ønsket å sette spørsmålet om ytringsfrihetens rammer og kriteriene for deltakelse, på dagsorden. Avslaget fra Arendalsukas råd strider mot Grunnlovens § 100 og Menneskerettighetene; FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter, art. 19, 1 og 2.

SIAN og Alliansen fikk først innvilget standplass, men også disse to fikk avslag etter at vedtaket om innvilgelse ble omgjort etter press fra Norges største politiske parti, Arbeiderpartiet. Partiets to fremtoninger, Arendals ordfører Robert C. Nordli – som også er leder av Arendalsukas råd – og Aps partisekretaer Kjersti Stenseng var sentrale i avslagene og presset som ble rettet mot Arendalsukas råd.

Foruten informasjon på Arendalsukas egne nettsider og i diverse lokale aviser har ikke undertegnede registrert saerlige reaksjoner fra riksavisene eller fra sentrale politikere, ei heller har det vaert debatt i det offentlige rom, at fire lovlige organisasjoner ble nektet å opptre på det som kalles «Demokratiets dansegulv» i Arendal. Hadde vi i Norge hatt patriotiske og sandruelige lokal- og rikspolitikere og et levende demokrati der media setter ytringsfriheten FØRST, burde denne saken skapt politisk jordskjelv og ramaskrik. Det har ikke skjedd!

FMI skjønner hvorfor. Idégrunnlag og formål til både FMI og de øvrige organisasjonene strider mot systemets agenda. Systemet og makteliten ønsker bl.a. oppløsning av Europas nasjonalstater og fri flyt av mennesker fra alle verdens hjørner. Media formidler det systemet ønsker.

Det samme systemet har likevel opprettet en organisasjon som heter Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM). Forente Nasjoner anbefaler alle stater å ha en institusjon som skal fremme og beskytte menneskerettighetene i hver enkelt stat. NIM ble opprettet i 2015 og er underlagt stortinget; systemet. Stortinget har altså opprettet en organisasjon som skal beskytte menneskerettighetene – på papiret. Dernest snur stortinget ryggen til og opptrer som stumme østers når «Demokratiets dansegulv» i Arendal begår en politisk skandale av dimensjoner når FMI og de andre organisasjonene blir «noplatformet».

Hva gjør så NIM? Absolutt ingenting! Har stortinget diktert NIM i denne saken? Eller finner ikke forsvarerne av menneskerettigheter det viktig nok å forsvare nettopp menneskerettighetene? Er denne organisasjonen nok en statsfinansiert institusjon som skal skape papirflyttere og bidra til at Norge tar seg godt ut i internasjonalt lystige lag, der vi skryter av å belaere andre diktatur i demokrati og menneskerettigheter?

Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til slutten av august der Unge Venstre ble nektet å bruke materiell med legaliseringsbudskap for bruk av cannabis under en skoledebatt på en videregående skole i Tromsø. I ettertid av denne hendelsen har NIM og diverse stortingspolitikere sine reaksjoner figurert tydelig i systemmedia.

FMI forventer at NIM belyser, men også belaerer politikerne at det under Arendalsuka 2019 ble det begått alvorlige brudd på menneskerettighetene. Vi forventer en grundig, langvarig og synlig debatt om saken.