Om partiets ledelse, med Gahr Støre i spissen, har evnen, gjenstår å se
Hele den sosialdemokratiske bevegelse lider for tida under en svekket tilslutning fra de mange, de som gav støtet til bevegelsen, og som gav framgang i vanlige folks hverdag i den vestlige verden.
Tendensen kom først sør i Europa, så i Danmark og Sverige, og nå også i vårt land. Noe som de seinere valgene har vist.
I sosialdemokratiets storhets
tid, stod bevegelsen for en moderat politikk. Det baerende elementet var blandingsøkonomi, individets frihet innenfor fellesskapets rammer og et sentralt verdimessig standpunkt var ideen om alle borgernes likeverd.
Dette tilsa en sterk stat. Og et sterkt velferdssamfunn, med offentlige velferdstjenester og sosial utjevning som et overordnet prinsipp.
Landsfaderen, Einar Gerhard
sen, beskrev det så godt – det viktigste i partiets gjerning, var at vanlige folk ikke lenger stod med lua i handa. Er disse verdier gått ut på dato?
Nei, det tror jeg ikke. Det er heller blitt slik at «vi er alle sosialdemokrater», slik avdøde Einar Førde, formulerte seg.
De fleste partiene i landet av en viss størrelse, har nå sitt grunnsyn innenfor disse samfunnspolitiske rammene. Dette sammen med en sterk redusert arbeiderklasse har bidratt til at motsetningen mellom arbeid og kapital er svekket. Det igjen bidrar til en svekket oppslutning.
Visse unntak finnes, f.eks. i Årdal, der Arbeiderpartiet fikk igjen over 50 % i oppslutning. I dette lokalsamfunnet finnes fortsatt en klassisk forståelse av samfunnskreftene. Hvaharså bidratt til svekket tilslutning til Arbeiderpartiet?
Årsakene er mange, og sammensatte, og er krevende for et sosialdemokratisk parti, med sin historie og forhold til den tradisjonelle arbeiderbevegelsen.
En årsak er at SV og Rødt er blitt, sosialdemokratiske partier i sitt politiske grunnsyn, bortsett fra
at de kan ha klarere standpunkter i konkrete saker. Noe som både mange velgere vil ha og
media vil ha, og som er noe vanskelig for et styringsparti å tilfredsstille.
Andre årsaker er sterke sosialeog teknologiske endringer, høyere grad av utdanning og nye måter å organisere arbeidsmarkedet på. Nevnes må også at folks lojalitet og tilknytning til et bestemt parti er svekket, og nye konfliktlinjer er oppstått, f.eks. innvandring.
En annen årsak er at Arbeiderpartiet ikke har funnet svaret på hvordan de skal forholde seg til de mange som er opptatt av miljøsaken og et tydelig ønske om mer klimavennlig politikk, ut fra den skremmende klimautviklingen som er både lokal, nasjonal og global.
De etablerte partiene, inkl. Arbeiderpartiet er splittet, mens partier som har hatt mer enkeltsaker, som miljø, har de profilert sterkt og fått økt oppslutning.
Disse strømningene som var Miljøpartiet De Grønne (MDG) stiftelsesgrunnlag, har MDG og SV maktet å få fram på en troverdig måte, f.eks. i Oslo, Og i andre storbyer.
Viharnå fått en til dels kraftig ordveksling i Arbeiderpartiet, mellom de som ser positivt på regjering samarbeid med MDG etter Stortingsvalget i 2021, og de som organiserer de mange innenfor olje- og gassnaeringen og leverandørindustrien.
Detvilvaere helt avgjørende for Arbeiderpartiet å finne en politisk avklaring på miljøutfordringen, om partiet igjen skal innta regjeringskontorene i 2021.
Klimautfordringene krever samfunnsendringer på så vel kort som lang sikt. Det er betinget av handlingskraft som ikke er styrt av frykt. Det må alle seriøse partier og dets velgere ta inn over seg.
AP, SV og MDG samarbeider godt i Oslo. Dette har gitt positive resultater for miljøet i landets hovedstad. Det er forståelig. Her har vi ikke den «klassiske industriarbeider klassen» bl.a. innenfor olje- og gassnaeringen og leverandør industrien som på Vestlandet og lenger nord gir sikre og godt betalte jobber.
Skal Arbeiderpartiet igjen bli et større og sterkere parti, må miljøsaken finne en troverdig avklaring innad og i forhold til miljøutfordringene og MDG. Det er/blir krevende, men det er ikke noe alternativ.
Arbeiderpartiet kan aldri bli så radikale som Rødt i økonomisk politikk og så radikale som MDG i miljø politikken.
Entrender også framveksten av såkalt populistiske partier, som har som ideologi å sette folket opp mot eliten og presenterer seg som representant for VANLIGE FOLK.
Denne trenden kan vaere av kortere varighet. Det kan vaere tegn på at den svekkes, og at styringspartier med et helhetssyn kan gå mot bedre tider.
Dette har vaert en klassisk dimensjon og konfliktlinje i norsk politikk over tiår. Med Arbeiderpartiets slagord, «By og land hand i hand» maktet partiet å forene de ulike velgergrupper i sitt velgergrunnlag. Dette var avgjørende for posisjonen partiet hadde naermest helt til våre dager.
Dette betinget en aktiv distriktspolitikk, hvor arbeidsplasser og offentlige tjenester var tilgjengelige i de mange lokalsamfunnene landet rundt.
Men ei borgerlig regjering de siste årene, til dels også i de siste AP-regjeringer, har ført til en sentralisering av bl.a. offentlige tjenester og infrastruktur. Partiet mente at i stedet for å vaere imot, var det bedre å påvirke til en bedre løsning. Senterpartiet, derimot, var i mot, noe som deres leder markeds- førte på en god måte.
Saerlig den «såkalte»
naerpolitireformen, som den ble «solgt» som, sentralisering av sykehusog fødeavdelinger (foretaksmodellen)og sammenslåing av NAV-kontorene, ble Arbeiderpartiet, og til dels med rette, oppfattet som et «haleheng» til den borgerlige sentraliseringspolitikken. Arbeiderpartiets ledelse maktet heller ikke få finne den «politiske formen» til den uforståelige sammenslåingen av Troms og Finnmark fylker, og den helt uforståelige Viken, som virkelig er en bastard i regionreformen. Selv om partiet var imot sammenslåingen i nord, ble ikke dette oppfattet slik.
Denne korte gjennomgangen viser at utfordringene for Arbeiderpartiet er mange, men som
må finne sin løsning, dersom Arbeiderpartiet igjen skal bli ØRNEN I NORSK POLITIKK.
Om partiets ledelse, med Gahr Støre i spissen, har denne evnen gjenstår å se. Troen må vi ha. Sosialdemokratiets gjerning er langt fra fullendt.