Navne-forandring
På slottet i Oslo bodde to prinsesser, (det var selvsagt der prinsesser måtte bo). Prinsessene hadde noen flotte navn, Ragnhild og Astrid. Det var kongelige navn i motsetning til de navnene vi hadde. Dette måtte vi gjøre noe med! – Hva var vel mer naturlig enn å gå til «kjerka» for å døpe oss om, forteller Reidun Sollie Hjemdal i dagens «Svunnen tid».
Da vi var unger, var kjerka en del av vår bevissthet, slik det var for de fleste i vår generasjon.
Engene var vår kjerke. Det var det vi kalte den selv om navnet den gang var Engene kapell.
Ikke det at vi gikk så titt i kjerka, men det hendte vi var der.
Det var langt å gå fra Natvig til Engene. Ikke hadde vi hest og heller ikke bil.
De fleste vi kjente, var døpt i kjerka.
Prost Fladmark var vår prest. Vi kjente han ikke, men vi visste hvem han var.
Vi så han kom syklende, alltid med ett eller annet på pakkebaereren. Hva han skulle og hvor han skulle ante vi ikke. Vi visste heller ikke hvor han bodde. Men hvor skulle en prest bo om ikke i kjerka?
Vi spurte ikke våre foreldre om saken, og derfor fikk vi heller ikke noe svar på vår undring.
Da vi ble født, hadde våre foreldre funnet navn til oss.
Vi var to søstre som het Aslaug og Reidun.
Alminnelige navn på jentunger den gang.
Navna våre bare var der. Vi hadde aldri tenkt så nøye over hva vi het. Men to-tre år etter krigen gikk det virkelig opp for oss hvor hverdagslige våre navn var. Tankene begynte å surre i hodene våre.
Kongelige navn, det var noe anna enn de alminnelige navna vi hadde! Aslaug og Reidun, ikke snev av blått blod i de navnene. Vi snakka oss imellom om navnene vi hadde, og var enige om at de ikke var noe å rope hurra for. I lek med gode venninner fikk vi en navnerefleksjon i gang.
Vi brakte vår misnøye med våre navn fram i lyset.
Aud og Gerd hadde også hverdagsnavn. Dermed var vi flere som for alvor begynte å tenke på at egentlig burde vi døpe oss om og få andre navn.
Nå hadde det seg slik at prinsessenavnene allerede var opptatt. Hva passa vel bedre enn at Aslaug skifta navn til Astri, navnet begynte på samme bokstav. Ragnhild passa til meg. Forbokstaven stemte med mitt navn.
Men det fantes da andre navn på flotte berømtheter som venninnene kunne velge.
Aud hadde for eksempel ei dukke som var oppkalt etter barnestjernen Shirley Temple i Amerika. Shirley, med en klang av filmstjerner og Hollywood! Valget var enkelt!
Gerd var heller ikke i tvil om hvilket navn hun ville ha: Rita!!
Finere navn fantes ikke i hennes ører.
Det var en kjendis på Natvig som bar dette navnet, Rita Berntsen (Karlsen). Riktignok var hun verken kongelig eller filmstjerne, men Rita var også et verdensnavn, for Rita kom fra det store utlandet Danmark. Til og med fra selveste København.
Det var ikke snakk om langtidsplanlegging: I «morra» skulle det skje!
Vi skulle rett og slett gå på våre ben til Engene, fortelle presten hva vi ønska og be han om å døpe oss om!
Dagen kom, og vi la av sted mot vest. Vi hadde passa oss vèl for å nevne noe til våre opphav.
For det første ville de helt sikkert kommet med masse innvendinger: At det var for langt å gå, og ville vi virkelig skuffe dem, de som hadde valgt så fine navn til oss? Og tenk om vi ikke traff presten «hjemme»? Nei, det var best å ordne opp sjøl!
Vi starta ved butikken til Solberg, vandra opp den davaerende bakken mot vest. Med raske skritt la vi i vei bortover Røedsletta.
Vi prata og var innom mange funderinger om hvordan dette ville bli.
Hva ville de si hjemme når de hørte vi hadde fått nye navn? Og naboene, hva ville de si? Ville navneforandringen by på problemer, og ville folk egentlig kjenne oss igjen og vite hvem vi var?
Slik gikk vi og snakka oss imellom. Jo mer vi prata, dess saktere gikk vi. Tvilen inntok både tanker og ben:
Var vi egentlig hundre prosent sikre på at vi ville døpe oss om? Kom vi til å angre?
Det var nå også litt langt å gå helt til kjerka! Tenk om presten ikke var «hjemme» når vi kom, så vi måtte gå hjem med uforretta sak?
Tvilen på vårt forehavende ble sterkere og sterkere, mens vi passerte Bukkedalen, Hålands hus og huset til Johnsen, (Menighetssenteret.)
Da vi kom til Tivoli (Europris) hadde vi ombestemt oss. Navna vi hadde, var kanskje ikke så dårlige likevel?
Dessuten ville det sikkert bli mørkt før vi rakk hjem igjen. Veien til kjerka var blitt forferdelig lang.
Ja, Nedenessletta var plutselig kanskje ei mil?
Ved Tivoli snudde vi nesene tilbake til Natvig. Jeg tror vi kjente oss litt letta alle fire der vi vandra hjemover. Jeg kan ikke huske at noen av oss angra på snuoperasjonen.
Dessuten: Dukkene våre kunne jo få nye navn, både de kongelige og de andre «verdensberømte» benevnelsene.