Ingenting betyr mer for Sørlandets politikere enn motorvei og fart
Ingenting betyr mer for Sørlandets politikere enn motorvei og fart, kan det se ut som.
De siste åra har interessen for ny E18 og E39 trumfet alt annet; levekår, miljø, distriktspolitikk, samfunnsøkonomi … Titalls milliarder rulles ut i minst 110 km/t. Koste hva det koste vil. Uansett trafikkgrunnlag. Uansett naturinngrep. Staten betaler, – og bilisten. Med store bompenger. Om du er betenkt eller kritisk til overdimensjonering, unødvendig pengebruk og miljørasering skal du sitte stille og ikke heve røsten; sørlandsk konsensus er påkrevet, her må vi stå samlet og tiltrekke oss Nye Veier og samferdselsminister Dahles gunst: – Størst mulig, raskest mulig. Hvis ikke kommer vi bakerst i køen. Taper i konkurransen. – Amen.
Veien og bilen
har endret tenkninga vår, kulturen, bostruktur, produksjonslokalitet, luftas kvalitet, landskapet, lydene og tiden vår. På de drøye hundre åra som har gått siden skipsreder Strays første automobil ble heist i land på brygga, har hovedferdselsåren i landsdelen flyttet seg fra sjø til land: På land vokste den fra sti til kjerrevei, til bilvei, fra Postvei til riksvei 40 og Sørlandske hovedvei, til E18, fra enkeltes til tofelter til firefelter. Riksveien er lagt om og bygd ut til det ugjenkjennelige. Det samme med doningen: Fra å sveive i gang en brummende forbrenningsmotor, går bilen nå lydløst med strøm fra batteri. – For en utvikling!
Bil har blitt
dominerende fremkomstmiddel. Ikke bare for personer. Vogntog på vei, med underbetalte østeuropeiske sjåfører ("kabotasjekjøring") har gjort de mer miljøvennlige transportmidlene båt og tog ulønnsomt i markedsøkonomiens regnskap.
Mens Sørlandsbanen har
i underkant av en million reisende i året, (Oslo-Stavanger), er trafikken på E18 til sammenligning det mangedobbelte, alt etter strekning. Kanskje ikke så rart; Jernbanen ble lagt langt unna den folkerike kysten av militaerpolitiske grunner, og få sørlandsbyer har tilbringertjeneste til stasjonene. Strekningen har ligget i samme trase med enkeltspor siden krigen. Den strategiske tidsbesparende "Grenlandsbanen" (som vil kunne redusere togreisen Kristiansand-Oslo med 1 time) blir stadig skjøvet ut i det blå.
Åtte av ti
reiser blir gjort med bil, det er her persontransporten (og gods) øker mest. I Norge utgjør reisende med bil 64 mrd. personkilometer (en person transportert en kilometer). Det er også innen veitransport energiforbruket øker mest. De siste tretti åra har netto innenlands energiforbruk til veitransport økt med 40 %.
Fra et relativt
rolig voksende tempo for hundre år siden har bilismen utviklet seg raskere og raskere; Rasjoneringen på biler ble opphevet i 1960. På 50 år er personbilbruken seksdobla, og bilene er blitt større, tyngre, flottere, mer effektive og komfortable. I Norge svinger tallet på solgte biler pr. år. et sted under 200000.
Bil er en
tids- og penge-sluker og utgjør en vesentlig andel av en familieøkonomi (en ny bil koster årlig pluss, minus 100000), står for det meste parkert og opptar enorme mengder areal, ikke minst folks hager, byers grønne lunger og bondens jorder. Ikke så langt unna halvparten av alt bebygd areal er vei. (nesten 45 %) Mer eller mindre er vi gjort avhengig av bil; på jobb, på ferie, for frakt av barn, til innkjøp av mat på kjøpesentrene, transport av varer … Dagens forbrukersamfunn og krav er bygd på bilisme.
Sånn kan ikke
verden, og Agder, fortsette. I det århundret vi er inne i, vil synet på transport generelt og bilen spesielt endre seg mye raskere enn forrige århundre; når det gjelder organisering av reisen/frakten og teknologien. Saerlig må det vaere miljø og utslipp som vil drive fram endringer i samferdselsplanleggingen, men også samfunnsøkonomien og lovendringer. Vi har mye å tjene på at bilavhengigheten reduseres. At bedre alternativer utvikles.
På Agder kommer
noe under halvparten av CO2utslippene fra bilismen, i tillegg svevestøv og gummislitasje (mikroplast). Selv om ny teknologi er mer energieffektiv, øker energibruken med hastigheten kraftig, jo fortere dess mer energiforbruk. Hastighet er utslippenes verste fiende, for eksempel synker CO2-utslippet nesten 30 % om du reduserer hastigheten fra 110km/t til 90. Nye E18s nye fart blir i mange tilfeller et forurensningstilbakeskritt.
Agderpolitikerne (de fleste)
har lagt til rette for alt dette; de legger til rette for mer bilisme og høyere fart på riksveien og lar Nye Veier kjøre på med store naturinngrep og utslipp også i anleggsperioden. Samtidig – selvmotsigende – skal bilene inn i alle litt større byer begrenses (med bompenger og forbud; såkalte "bypakker") og delvis eller helt erstattes av andre fremkomstmidler.
Politikernes håp må
vaere at den mest ufornuftige veisatsingen på E-18 ikke lar seg lese i miljøregnskapet deres, og at den ikke avsløres, når "det grønne skiftet" fra vår tid evalueres. Selv det tynt befolkede området gjennom Østre Agder, med den laveste årsdøgnstrafikken på hele strekningen Oslo-Kristiansand og i hovedsak god vei
standard fra før, skal få ny firefeltsvei med 110, helst 130 km.t selv om både et miljøregnskap og samfunnsøkonomi taler imot.
I dag legges
en framskriving av de siste generasjoners utvikling til grunn for veiplanleggingen, som om samferdsel skal fortsette med samme kurs, bare enda fortere, enda bredere vei, enda flere biler. Det er som om ingenting nytt er kommet til, som om klimaendringene ikke skjer og i alle fall ikke angår oss, som om økt bruk av tilpassede, effektive kollektivløsninger ikke vil måtte komme, som om ikke bilene og bilbruken vil forandre seg grunnleggende, som om det langreiste må fortsette å forskyve det kortreiste, som om lovverk og økonomiske insentiver forblir som i dag, som om ny teknologi ikke vil revolusjonere samferdselssektoren.
I framtida må
vi se for oss selvstyrte/autonome, elektrisk-drevne eller hydrogenbiler på fornybarenergi og en helt annen utnyttelse av bilparkens kapasitet, en helt annen bruk av digitalisering og automatisering. Da må det legges til rette for det.
93%av
tida er bilen ute av bruk i dag; "Mobilityas-a-Service" og bildelingstjenester via mobil vil tvinge seg fram. "Politic-as-Usual", som ligger til grunn for dagens samferdselssatsing vil ikke funke. Kanskje kommer alternative ferdselsårer til dagens veier før havet har steget en havmeter?
Det er stort
sett ingen grunn til bilskam. (Jeg har selv bil og skammer meg litt bak rattet når jeg ikke må bruke bil.) For de fleste er ikke bilen "et kjøretøy storfolk skal kjennes på". Det er ikke derfor vi har bil. Folk flest har bil fordi samfunnet krever det, det er blitt en svaert dyr nødvendighet, ikke bare her, men i store deler av verden. Avhengigheten er skapt under et økonomisk og politisk system som skal tjene penger og ikke har tenkt over eller tatt hensyn til miljøkonsekvensene.
Det er selvsagt
ikke Sørlandets biler som er verdens største samferdselsproblem, men likevel; vi er en del av det, og det er vår regions største forurenser. I Norge kjører vi nest mest bil i Europa og har den laveste andelen kollektivtransport. Bildet av USAs trafikkmaskiner er liksom skrekken; landet ligger på topp i biltetthet, men det er i Kina det selges flest biler, (30 mill. på et år), og snart slår de USA med dobbelt antall solgte. I lille Norge har vi rundt tre millioner biler, i verden er det en milliard.
Men uansett; dette
vet vi ikke kan fortsette. Samferdselen må løses på annet vis enn bilismens vekst. Der må vi vaere; Norge og Sørlandet! Politikerne og NHO må velge om de vil kjøre foran eller henge seg på hjul.