Høyres Thomassen og det politiske ordskiftet
Inntil for en tid tilbake var det ingen som hadde et forhold til begrepet «det politiske ordskiftet». Nå kastes det rundt som det skulle ha sin helt egen betydning.
Det har det egentlig ikke. Det politiske ordskiftet betyr bare hva noen er opptatt av å formidle og hvor sterkt de egentlig mener det de sier. Det er litt sånn som når unger spør foreldrene om de krangler, hvorpå de forteller ungene; «nei da, vi bare diskuterer».
Å vaere politiske motstandere er i seg selv en krevende øvelse fordi man ofte står langt ifra hverandre. Ikke fysisk selvfølgelig, men i meningslandskapet.
Man opplever å «eie» en sannhet, eller å tilsynelatende ha forstått noe som den andre åpenbart ikke forstår. Og om man opplever at det politiske ordskiftet er skikkelig kjipt så hender det også at de kjipe personkarakteristikkene dukker opp.
Apekatt. Rojalist. Liberalist. Sosialist. Eller hund.
Krenkende om man ikke er en hund men derimot et menneske. Ikke så krenkende om man skulle ønske at man var en hund. Men en vanskelig balansegang for de som først karakteriserte dette nevnte menneske som et dyr. Thomassen er litt i dette landskapet når han naermest beskriver Nina Jentoft som en som skulle ha litt «vondt for det». Hun har ikke fulgt med, eller har bare valgt ut deler av sannheten. Og ikke bare det: Hun er jaggu frekk nok til å trekke de flotte ansatte igjennom søla ved å indikere at de «bryter lov og forskrift».
Nina Jentoft sier ikke det. Men det er klart dersom politikere ikke forstår at hvis de flotte ansatte som jobber i offentlig forvaltning skal kunne levere god kvalitet i tjenesten, så må i alle fall det grøvste vaere på plass.
Pengene for eksempel. Kaesj. Får ikke kjøp noe uten! Kjekt å vite hvor mye penger som står på konto når man skal lønne renholdere, laerere eller kjøpe penn og papir. Trenger vel ikke gå helt i luksusfellen, heller. Eller? Alle trenger å vite hvor mye som kommer inn på konto for å vite hvor mye som kan gå ut til drift eller til investering.
Nina Jentoft og hennes kumpaner mente bare det var på sin plass å nevne for folk flest at Høyre ikke var så interessert i å gi forutsigbarhet for denne gruppen voksne med rett til videregående opplaering. Egentlig, så var dette bare nok en bekreftelse på at Høyre ikke prioriterer de svake i samfunnet.
Det var det hele. Men som Nina skriver i sitt motsvar til Arne Thomassen, så er det altså bare å sjekke ut livestreamingen av møtene. Alt ligger som ute til allmenn forlystelse.