Sykkeltur og wienerbrød
Vi går mot lysere tider. Snart er det sommer og ferien skal planlegges. I skrivende stund vet man ikke hvordan ferien blir grunnet koronaen, men kanskje denne artikkelen kan inspirere til nye - eller kanskje vi må si - gamle måter å feriere på. Reidun Sollie Hjemdal forteller her om sin ungdoms fjorten dagers sommerferie:
Fjorten dagers sommerferie. For oss kjentes det som om vi hadde fri hele sommeren. Feriedagene måtte utnyttes på best mulig måte. En sykkeltur var det vi bestemte oss for.
Vi studerte kartet og fant ut at en liten runde rundt Hardangervidda var det minste vi kunne legge ut på. Det så greit ut på kartet vi hadde foran oss. Vi la ikke opp i detalj, beregnet ikke hvor mange mil turen var på, eller hvor langt vi måtte sykle hver dag. Som sagt «rundt Hardangervidda», det hørtes spennende ut og vi hadde jo fjorten dagers ferie.
Da rundturen var bestemt, fortalte jeg moderen om ferieplanene. Da våknet hun: «E trur dere e gale! De e altfor langt, de rekkår dere aldri på fjorten daer!» Det var rene ord for pengene. Moderen visste hva hun snakka om, så vi tok det til oss.
Turen måtte legges om, og det ganske kraftig. Fram med kartet på ny. Vi snakka oss vestover. Mandal, det kunne kanskje vaere noe? Vi hadde hørt om Sjøsanden, men aldri vaert der. Målet for turen ble Farsund.
Vi pakka. Det gule husteltet veide seks kilo, en plastbelagt løs bunn økte vekta betraktelig, det samme gjorde en gummimadrass. Telt, madrass og bunn ble bundet fast til sykkelstyret.
Soveposene av vatt havnet på pakkebaereren. Begge hadde vi sidevesker på syklene, de ble stappa fulle av klaer. Ei av veskene brukte vi til spiskammers. Tallerkener, bestikk og kopper havna i sideveska sammen med smør og brød, et glass hjemmelaga syltetøy, samt fyrstikker og noen lysstumper. Grytene dingla på utsida av sykkelveska, skinnende blanke ved avreise. Propanapparatet ble behørig oppbevart i "spiskammeret”. Vannflaskene hadde vi plassert lett tilgjengelige på pakkebaererne. Vi hadde også med hver vår kasteboks, vi satsa på matauk.
Det må innrømmes at syklene var fryktelig tunge da vi la ut på vår ferd. Det var så vidt vi klarte å løfte forhjulet fra asfalten. Men som de optimister vi var, tenkte vi: Det går seg til. Dermed la vi frimodig i vei vestover. Rødsletta, Grimstad og Kristiansand la vi bak oss. Sola skinte over sommerlandet, svetten drypte, og vi sugde inn duften av blomster, gress og eksos. Vi hadde matpause i en grøftekant på Riksvei 40 like etter Kristiansand.
Noe utkjørt startet vi på neste etappe mot Mandal. Vi tråkka i vei. For å holde motet oppe hos oss begge sang jeg noen strofer av ei gammel revyvise: «Jeg sykler med deg på livets landevei, og lykkelig er jeg, når vi skal dra i vei».
For å vaere aerlig så var vi etter hvert mer slitne enn lykkelige. Det var nest før krampa tok oss. Det finnes et ordtak som sier: «Lykken står den kjekke bi». Eller kanskje jeg skulle bruke en dansk versjon: «Hellet følger de tossete». Vi var ikke i god nok form. Plutselig hørte vi en bil bremse bak oss, en blid og smilende sjåfør stakk hodet ut av vinduet og spurte om vi ville sitte på til Mandal. Gjett om vi ville sitte på. Velsigne sjåføren!
Inn i førerhuset med oss mens plasserte sjåføren syklene trygt på lastepla
Da rundturen var bestemt, fortalte jeg moderen om ferieplanene. Da våknet hun: «E trur dere e gale! De e altfor langt, de rekkår dere aldri på fjorten daer!»
net. Sykkeltur, og så henge seg på første bil som tilbød hjelp. Måtte vi fortelle dette når vi kom hjem? Vi prisa oss lykkelige over at vi ikke var på vei rundt Hardangervidda der vi skrangla oss fremover i lastebilen. Sjåføren var en trivelig kar, han fortalte at han syntes vi så temmelig slitne ut og at det var derfor han tilbød oss skyss. Han traff blink. Da vi om kvelden så på kartet, skulle vi ha trødd ti mil denne dagen. Lastebilen ble redningen!
Vel framme i Mandal fikk vi forklart hvor Sjøsanden lå. Stive i lår og legger og såre i baken klarte vi å sykle den siste biten. Teltet kom opp, nå ville vi ha et bad. På med badedraktene og ut i vannet med oss. Det var hvit sand så langt vi kunne se og ei deilig sandstrand. Vannet var varmt i kveldsola. Vi tilbragte en fin kveld i teltet, planla neste dagsetappe, snakka og koste oss.
Kvelden forløp rolig. Da klokka naermet seg midnatt, kjente vi behov for mat før vi la oss. Vi lette i matlageret, det var ikke rikholdig, men vi fant en pose tomatsuppe. Det fikk vaere middagen på vår første dag. Fram med primus og gryte. Oppi med vann og pulver fra posen.
Snart lukta det tomatsuppe lang vei. Andre folk hadde vel gjort unna middagen for lenge siden, det rørte oss langsomt.
Vi hadde fri og spiste når det passa oss.
Det viste seg at det ikke bare var vi som var sultne. «Hei, og god kveld». To unge, pene fyrer med rogalandsdialekt sto utenfor teltet. «Koker dere suppe? Det lukter godt!»
Ikke lenge etter satt to jenter og to gutter og koste seg med suppe i den lyse sommernatta. Guttene hadde det ikke travelt, de hadde også ferie. Vi ble sittende og prate mens klokka tikket natta av gårde. Det var noen hyggelige fyrer som ikke gav fra seg verken navn eller adresse. Det hadde vi heller ikke behov for. Klokka ble ett, den ble to. Vi førte etter hvert, i våre ører en hviskende samtale. Undres om vi ikke investerte litt kaffe også i de to gjestene? Da klokka naermet seg tre, så vi en skygge på vei mot teltet, campingplassens nattevakt. Vi fikk klar beskjed om at dersom vi ikke avslutta vår nattlige eskapade, måtte vi pakke og forsvinne. Vi uroa hele campingplassen! Fyrene fra Rogaland var borte på sekundet, det samme var de to vertinnene. På et øyeblikk var det stille som i grava. Vi ville for all del ikke kastes ut. Det var så vidt vi turte liste oss bort til doen før vi la oss. Du verden, så godt vi sov med magene halvfulle av tomatsuppe. Kavalerene hadde minst spist den andre halvdelen.
Neste morgen tok vi fatt på turen til Lyngdal. Der hadde vi tenkt å sove neste natt. På denne etappen var det ingen som tilbød oss skyss. Litt lemstre var vi, men ikke mer enn at vi klarte å få pedalene rundt. Det var ikke mer enn tre fire mil å sykle. På anvist plass på campingplassen satte vi opp teltet. Teltstengene ble behørig satt ned i sandgrunnen.
I Lyngdal var det ingen som spiste opp tomatsuppa, her var det bare frisk bris ved ankomsten. Vi lå lunt og godt i teltet og sov de uskyldiges søvn. Vi våkna til sol, med teltet i hodet. Stengene hadde sluppet taket i sanden. Vi fikk retta opp teltet og plasserte nok engang stengene i sanden. Brød med syltetøy og kaffe smakte utrolig godt, vi langa innpå. Dette var virkelig ferie. Planen for dagen var å sykle til Farsund. Hva vi skulle der fantes det ikke noen plan for. Kanskje skulle vi dit for å kunne si når vi kom hjem: “Joda, vi har vaert i Farsund.”
Da vi sykla over broa til Farsund ble vi nesten svimle. Aldri hadde vi opplevd ei så høy bro. Dette var noe ganske annet enn Munkestøbrua. Vi sykla rundt i Farsunds gater, kjøpte hver vår solhatt, satte oss ned for å spise en is, for så å vende nesa «hjem» igjen.
Enda ei natt lå vi på Lyngdal camping. Teltet sto oppreist da vi våkna om morgenen, det var blitt søndag. Da vi hadde lagt oss lørdag kveld, var vi enige om en ting: Nå ville vi hjem! Det kunne vaere godt med noen fridager i ro, før vi skulle på arbeid igjen. Vi hadde sykla langt nok, og enda en gang nevnte vi Hardangervidda...
Da oppdaga vi at det var slutt på provianten, vi hadde glemt å kjøpe mat. Det eneste spiselige vi hadde i «spiskammeret», var en firkanta halvkilo med Melange margarin. Vi delte melkeskvetten fra i går, fylte vannflaskene og håpet det beste. Kanskje vi kom forbi en kiosk underveis?
På kartet hadde vi funnet en spennende hjemvei: Snartemo, Sveindal, Hornes, Evje, Natvig. Men vi hadde ikke sjekket lengden på dagsetappene, og visste derfor ikke at vi denne dagen hadde åtte mil foran oss.
Musklene var ikke stive lenger, og baken hadde det godt på sykkelsetet. Ok, vi starta på hjemturen. Jo lengre vi sykla, dess sultnere ble vi. Men vi tråkka i vei og diskuterte om vi ikke skulle prøve fiskelykka? Kanskje kunne vi vaere heldige å få et par abbor til å stille sulten med. Men fiske på en søndag? Det var noe man ikke gjorde der vi vokste opp, dermed var saken avgjort.
Stadig speida vi etter en kiosk, men kiosker var ikke oppfunnet på denne veien. Det som var oppfunnet, var derimot oppforbakker, lange bakker hvor vi trakk syklene i en time før vi nådde toppen. I den ene bakken møtte vi på en innfødt. En diger hoggorm lå midt i veibanen, vi sirkla oss utenom, til sist forsvant den i grøftekanten. To slike bakker måtte vi forsere uten mat. Sulten gnog i tarmene. Vi overlevde på vann. Slanketur spør du meg. Flere ganger snakka vi om kastboksene, men nei.
Utpå kvelden kom vi til Hornnes, fant en campingplass og rigget opp teltet. Og hva skuet ikke vårt øye? Tvers over veien for teltet lå det en kafè. Eller var det bare et Fata Morgana? Vi slepte oss over veien for å se, jo, ganske riktig der var kaféen. Og hva solgte de: Deilige overskårne wienerbrød med eplefyll og eggekrem, og vi hørte en livsalig røst: «Kan jeg hjelpe dere?»
Jo takk, vi skulle ha hver vår pose wienerbrød. Papirposene var digre, vi forlangte at de skulle fylles helt opp.
Vi naermest stupte inn i teltet på den andre siden av veien, klokka måtte naerme seg tjueto. Der lå vi og langa i oss den ene lekkerbisken etter den andre. Nå måtte uttrykket «gode og mette» virkelig vaere det riktige. Da vi var ferdige, fantes det ikke en smule igjen. Dermed gikk vi overmette til ro.
Hvem som kasta opp først, er jeg usikker på, men det varte ikke lenge før wienerbrøda ikke lenger ville vaere innabords. Vi fløy i skytteltrafikk til doen for å kaste opp. Til sist var vi like tomme i magene som da vi ankom. Utpå morgensida falt vi begge i en urolig søvn og våkna til nok en dag med fint vaer og sol. Og det beste: Vi fant en kolonialbutikk hvor vi fikk kjøpt den maten vi trengte til frokost og middag. Denne gangen spiste vi frokost med «vett og forstand». Vi hadde åtte mil foran oss før vi kom hjem og la trøstig i vei. Middagen kokte vi på propanen. Undres om det ikke var kjøttkaker?
Under bildet av middagen i nok en grøftekant i naerheten av Hynnekleiv har jeg i mitt album skrevet: Det siste måltidet! Det høres temmelig dramatisk ut, men godt smakte det. I kveldinga var vi hjemme. Sykkeltur hadde vi fått, og enda hadde vi ei uke hvor vi kunne ro ut i skjaergården i den røde prommen, bade og bare slappe av.
En ting var vi enige om: Så langt hadde det vaert en utrolig fin ferie.