De stiller opp når livstår på spill
Noen mennesker har et sterkt ønske om å hjelpe andre. Det er de som stiller opp når liv kan gå tapt.
Pete Jacobsen var i tenårene den første gangen han reddet et liv.
– Det var en som kom i klem, og som ble hengende der. Han måtte tas ned og tas hånd om. Det var tøffe greier, sier Jacobsen.
Han var på jobb da ulykken skjedde, som en del av et lite arbeidslag. Jacobsen husker godt hvordan han reagerte.
– Der og da gikk jeg helt på autopilot.
Etterpå kom den store skjelven.
Fikk hjertestans
De fleste av oss har dagdrømt om hvordan vi ville reagert i en krisesituasjon. Hvordan vi ville holdt hodet kaldt, stått fram som ledere og gjort alle de riktige tingene. Hvordan vi ville reddet liv. Det blir med tanken for de fleste.
Men ikke alle.
Mannskapene i Redningsselskapet vet at de når som helst kan havne i situasjoner, der deres handlinger vil avgjøre om liv reddes eller går tapt.
Det er derfor de øver.
– Uten trening er du ganske hjelpeløs, sier Kristian Jakobsen, en av Redningsselskapets nye frivillige.
Han brenner for førstehjelp, og leder førstehjelpsteamet på arbeidsplassen offshore. Han fikk bruk for all sin kunnskap, da en ung person fikk hjertestans i barnehagen til ungene. Han reagerte umiddelbart, ga førstehjelp og bidro til at personen ble reddet.
– Jeg var ikke så høy i hatten da det skjedde, men jeg visste hva jeg skulle gjøre. Derfor er jevnlig trening så viktig. Uten trening så hadde jeg ikke reagert like fort, sier Jakobsen.
Tviler på seg selv
– Vaer obs på vindretningen!
Pete Jacobsen ser ned på sine tre nye frivillige, som forsøker å snu en redningsflåte som ligger opp ned i vannet.
Han har vaert med på utallige nødssituasjoner, både som marineoffiser og som veteran i Redningsselskapet. Han håper sine nye rekrutter vil holde hodene kalde den dagen det gjelder, men sier det er umulig å vite hvordan folk kommer til å reagere.
– De fleste tenker mye over det. De laerer ferdigheter de trenger for å berge liv, og da går det opp for mange hvor viktig det er at de kan tingene sine. De spør seg selv hvordan de vil takle det, sier Jacobsen.
Flere kan begynne å tvile på seg selv. Tvile på om de vil klare å håndtere de tyngste situasjonene.
– Det fikser vi med at vi trener og trener og trener og trener og trener, fastslår Jacobsen.
Simen Grahnstedt tar på seg hetta, trekker opp glidelåsen og sørger for at overlevingsdrakten sitter som den
skal. Han kaster seg ut i vannet ved brygga på Kokkenes, og svømmer bort til redningsskøyta på den andre siden.
Med sin befalsutdanning fra Forsvaret vet Grahnstedt hvor viktig det er med drilling og repetering.
– Drilling må til for at hodet skal kunne fungere. Ikke tenke på hva som må gjøres, bare gjøre det.
Han har ikke opplevd skarpe oppdrag, men skal vaere klar om ulykken inntreffer.
– Jeg håper jeg klarer å holde hodet kaldt. Og at jeg klarer å bidra, sier Grahnstedt.
Hva som stresser deg
Mange oppdager nye sider med seg selv når krisen inntreffer. Det forteller Cathrine Borgen, leder i Lillesand Sjøredningskorps.
– Det kan vaere ganske voldsomt å finne ut hva som stresser deg, den dagen det virkelig gjelder. Gjennom å øve blir du kjent med deg selv. Du laerer hva du er god på, og hva som stresser deg, sier Borgen.
Borgen vokste opp og jobbet en årrekke i Afrika og Midtøsten. Der laerte hun hvordan hun reagerer i krisesituasjoner. Likevel kjente hun på en intens og stressende følelse, da hun i 2018 var med på letingen etter to gutter som hadde forsvunnet på vannskuter.
Flystyrt
– Det var første gangen jeg så etter mennesker i sjøen, som jeg ikke visste om var levende eller døde. Jeg har reist mye i Afrika og Midtøsten og sett mye rart, men aldri stirret etter noen som kan vaere døde på den måten. Det var en veldig intens opplevelse.
Den samme følelsen kjente hun på i juni i fjor. Et småfly styrtet utenfor Mandal og tre personer var savnet. Borgens søkelag fant mannen som omkom.
– Han hadde ligget lenge i vannet, hadde mest sannsynlig hypotermi og det var usikkert om han fortsatt var i live. Han ble hentet ut av vannet av Sea King-helikopteret, og døde senere av skadene, sier Borgen.
Utrolig lettelse
– Hvordan reagerte du?
– Jeg var ekstremt takknemlig for at vi hadde sluppet å ta han om bord. At vi slapp å lure på om vi hadde gjort de riktige tingene.
Begge guttene i vannskuterulykken overlevde. Over radioen fikk Borgen høre at de var funnet av redningsskøyta i Kristiansand.
– Det var en fantastisk følelse og en utrolig lettelse, men da jeg kom hjem kjente jeg at jeg var sliten. Da ble debrifingen viktig, sier Borgen.
Noe av det mest krevende
Etter alle slike oppdrag gjennomfører deltakerne en debrif. Det er et velkjent begrep i krise- og katastrofepsykiatri, der de som er rammet av en hendelse snakker om det de har opplevd.
Borgen har undervist både prester og laerere i krisehåndtering, og vet hvor essensielt det er.
– Det første vi gjør er å artikulere for oss selv hva det er vi har vaert med på og hvordan det påvirker oss. Om vi ikke setter ord på det, så får det jobbe på egen hånd i hodet. Det kan gå fint, men det kan også gå veldig dårlig.
Det er også viktig å tidlig bli enige om hendelsesforløpet.
– Det kan oppleves krenkende å få høre enn annen historie enn den du har vaert med på. Spesielt hvis noen beskriver din rolle annerledes enn hvordan du selv opplevde den. Det å bli fratatt sin egen historie er noe av det mest krevende et menneske kan oppleve, sier Borgen.
Ingen er sikret mot reaksjoner i ettertid. Det laerte Jacobsen etter arbeidsulykken i tenårene.
– Det kom en reaksjon i etterkant. «Herlighet, hva er det jeg har vaert gjennom?», tenkte jeg, og så fikk jeg den store skjelven. Da er det godt å ha noen å snakke med, sier Jacobsen.
Borgen viser til dødsulykken i Lillesand i fjor, for å illustrere hvor dyktig Redningsselskapet er på å ivareta sine medlemmer i etterkant av kriser og ulykker. Taja Marie Høegh Schulz ble påkjørt i Lillesand sentrum, og et medlem av Redningsselskapet var den første på stedet. Medlemmet ga Taja førstehjelp, men hennes liv sto ikke til å redde.
– Vi har hatt noen krevende aksjoner, spesielt dødsfallet i påsken i fjor. Da fikk vi virkelig sett at Redningsselskapet har en bra strategi og plan for oppfølging i slike krevende situasjoner, sier Borgen.
Motiverte
Anders Johnsen har reist mye rundt i verden og sett hvordan land preges av mangelen på humanitaere organisasjoner. Han vet at flere liv ville gått tapt i Norge uten Redningsselskapet.
– Det er en luksus vi har i Norge med redningsskøyta. Andre steder i verden er du fullstendig avhengig av andre sjøfolk. Det er ingen frivillig tjeneste. Om du er så heldig og får hjelp av forsvaret, så koster det en fot og en arm, sier Johnsen.
Han vokste opp på Sørlandet og tilbrakte nesten hver sommer på sjøen, i likhet med de to andre nye frivillige. Johnsen nølte ikke med å ta kontakt da han fikk vite at Redningsselskapet trengte nye aspiranter.
Nye ting
– Det er litt egenmotivasjon også. Jeg ønsker å laere nye ting og treffe nye folk. Jeg ser fram til å vaere en del av dette fellesskapet, og både få og ta ansvar, sier Johnsen.
Pete Jacobsen fikk et godt inntrykk av sine nye frivillige på øvelsen. Han vet at det er de med den rette motivasjonen som hører hjemme i Redningsselskapet. De som bare søker fart og spenning, holder som regel ikke ut lenge.
– Opplaeringsprogrammet er blitt veldig detaljert og omfattende. Det er fantastiske folk som gjennomfører disse løpene. Det er helt utrolig hva de viser av engasjement og innsats, sier Jacobsen.
– Hva er det som trekker dem til Redningsselskapet?
– I tillegg til spenning, ny laerdom og å mestre nye ting, så tror jeg at mange føler et ansvar for å bidra med noe samfunnsnyttig. Og de har funnet ut at dette er en flott måte å gjøre det på.