Ordknapp hjelpetrener
Veien til Roald M. Abrahamsen går videre. Etter oppholdet på Barbados går turen til New York. Krigen er bare to år gammel, og den tøffe unggutten har ikke tenkt å forlate sjølivet. Men turen med Grimstad-båten Thelma fikk en brå slutt.
D/S Thyssville var en gammel båt bygget i 1921 i Hoboken Belgia. Den var sikkert en fin båt i sin tid med fine lugarer og salonger. Nå var den gjort om til å frakte tropper. Alt var revet ut av lugarer og salonger, kun en salong-messe hvor vi spiste. Skipet var fullastet med syke og torpederte sjøfolk fra de allierte land. Det var en liten avdeling for de syke som trengte pleie. Jeg husker en kineser som lå med brukket ben, gipset helt opp. Han var kommet i land på Trinidad, og der hadde doktoren satt benet galt sammen. Han skulle til New York hvor benet skulle brekkes opp igjen.
Vi lå i hengekøyer på banjeren, fire i høyden, langt under dekk. Vi så ikke dagslys, men hørte bare hvordan sjøen slo mot skutesiden. Det var riktig uhyggelig der nede følte jeg. Vi var jo nervøse alle mann. Flere karer gikk oppe hele nettene, og torde ikke legge seg. Køyene var tomme, for karene gikk fram og tilbake og røykte og vred seg i hendene hele nettene. Jeg og Andenes følte at vi måtte opp i lufta. Vi tok teppe og pute med oss opp på dekket og la oss naer skorsteinen.
Det var en stor konvoi med alle typer fartøyer. Dette området hvor vi seilte nå var fullt av tyske ubåter. De «forsynte» seg godt i vår konvoi også. Vi både hørte og så hvordan de kriget, men vi ble spart på denne turen. Vi sov nesten ikke, lå anspent og ble oppskaket flere ganger av at skuta ristet. Da ble båter i naerheten torpedert i beksvarte natta. Så lenge vi var nede i Karibien kunne vi ligge på dekket, men ettersom vi kom nordover ble det kaldere. En natt ble det helt omslag i vaeret, med full storm og snøvaer. Vi var da utenfor Cape Hatteras hvor den varme gulfstrømmen og den kalde labradorstrømmen møtes, og da blir det omskifting. Vi våknet av at en stor sjø slo mot skutesiden i nattemørket, og vi for opp begge to forfrosne og skjelvende. Da tenkte vi at nå er skuta torpedert. Vi så ut i nattemørket og hørte bare sjøen slå mot skutesiden.
Siden det ikke var folk å se eller høre, roet vi oss ned og tok teppe og pute under armen og gikk ned til våre hengekøyer. Der gikk flere fram og tilbake og røykte, og det var en trist stemning, syntes jeg.
Andenes og jeg var lite lystne på å gå ned, men kulda og stormen tvang oss til det. På banjeren var det dårlig lys, med alle de mørke hengekøyene av brun seilduk, og ikke å forglemme lukta. I tillegg var vi langt under dekk og vannflata, og til sist og ikke minst visste vi at det var fullt av tyske ubåter rundt oss. Så dette var jule,- og nyttårsdagene 1942-43. Jul og nyttår ble som en vanlig dag, ingen høytid av noe slag. Det var andre ting å tenke på. Krig og ubåter som lurte rundt oss hele døgnet.
Vi var jo blitt vant til Barbados; rolig og trygt for oss på land, så det tok sin
Vi kunne ingenting g jøre, og vi sto der i tropeklaer, uten pass og papirer av noe slag, og var helt blakke. Det var litt av en situasjon vi var i!
tid å omstille seg igjen.
New York. Morgenen den 04.01.1943: Det var en kald og sur morgen med frisk vind fra nord med mange kuldegrader. I løpet av formiddagen var alle passasjerer i land, både de friske og de syke som måtte baeres i land. Bare 13 norske sjøfolk var igjen, for vi ventet på en representant fra Nortraship som skulle møte opp og ta seg av oss. Vi kunne ingenting gjøre, og vi sto der i tropeklaer uten pass og papirer av noe slag og var helt blakke. Det var litt av en situasjon vi var i.
Utpå ettermiddagen fikk vi beskjed fra skipperen om at vi måtte gå i land. Skipet skulle gjøres klart for å ta inn tropper som skulle til England. Vi hadde ikke annet å gjøre enn å ta våre pappesker, for det var det vi hadde våre klaer i, og å gå ned gangveien og inn i et stort lagerskur. Det var et kaldt sted, men borte i en krok stod en jerntønne med huller i sidene. En gammel mann var vaktmann. Han var grei og hyggelig og han tente på i tønna som var fylt med kull. Det hjalp godt å stå inntil tønna. Vaktmannen forsøkte flere ganger å ringe Nortraship og det norske konsulatet, men ingen svarte.
Sent på kvelden sa vaktmannen til oss at nå gikk ikke dette lenger. - Her står dere i et lagerskur og i tropeklaer midt på vinteren. Nå ringer jeg Røde Kors så får de ta seg av dere, og sørge for at dere får et sted å vaere.
Det var ikke lenge å vente før to biler kom ned på kaia, med en dame i hver. De var hyggelige og delte ut en pakke sigaretter til hver, og spurte hvorfor vi sto og frøs i skuret. - Vi skal ordne opp, sa de, og alle mann inn i bilen og opp i New York bar det til et hotell, tror det var 10th. Street Hotell det het. Der hadde de ordnet rom for oss, og da de reiste fikk vi en dollar hver til frokost neste dag. Det var godt å komme i en varm og god seng, for det var sent på kvelden. Jeg hadde ikke sovet noe saerlig siden vi reiste fra sjømannshjemmet i Port of Spain for over 12 dager siden.
Vi var tidlig oppe neste dag, og fant en restaurant like i naerheten hvor vi hadde en god frokost med kaffe, melk, egg og bacon med ristet loff. Det kostet 50 cent, ca. kr. 2,20. Vi betalte 4,42 for dollaren under krigen.
Ukjente i storbyen. Etter dette gode måltidet, gikk vi 13 mann på rad og rekke til første undergrunnsstasjon med tømmermannen som leder for han var eldst og hadde vaert i USA før. Alle bar på hver sin pappeske av forskjellig størrelse og farge. Det var sviende kaldt ute, med sterk og kald vind som gikk gjennom marg og bein. Det måtte vaere mange kuldegrader. Vi var jo ikke kledd for vinteren i New York.
Turen med toget gikk rett til White Hall station hvor vi gikk av. Deretter gikk vi til det Norske konsulatet som lå like i naerheten. Da vi alle var kommet fram til disken begynte vår tømmermann å «lese opp» en lang lekse om hvordan vi var blitt mottatt. Han var nokså høyrøstet. Etter noen minutter kom kapt. Larssen ut fra et rom. Han syntes han kjente igjen stemmen til tømmermannen. Larssen var overgitt over den dårlige behandlingen vi hadde fått, og gav kontormannen en riktig overhaling.
Vi skulle få avmønstring neste dag, og vi fikk 20 $ hver i forskudd. Alle fikk utstedt et blått kort med oppholdstillatelse for to måneder.
Neste dag skulle vi alle ta foto og få nye pass. Vi fikk også bilder på kortet vårt og senere fikk vi coast-guard pass. Med 20 dollar hver i lomma, skulle vi til Brooklyn for å skaffe oss hybel. Vi tok 4th. ave local, toget med to grønne lys foran ut til Brooklyn.
Det var blitt middag, og før vi så oss om etter et sted å bo var vi på Fredheim, en norsk kafe som lå i 50th. street og 5th. avenue. Der fikk vi god norsk mat; kjøttkaker, oppstuet kål og sviskegrøt. Det var mange norske der, både unge og gamle.
Vi skilte lag der, og flere av dem har jeg aldri sett siden. Vi var tre; Junker Andersen, Harald Gravdal og meg som fant et sted i 47.gate. Det var et lite rom for meg til 3 $ i uka og et noe større rom som Junker og Harald hadde sammen til 5 $ i uka i samme hus. Jeg husker husnummeret var 467, så godt over midtveis mellom 4.th. og 5.th. avenue. Det var et meget sentralt sted, bare noen få meter å gå opptil 5.avenue som regnes for hovedgata i Brooklyn.
Der var det flere norske kafeer med danse,-, underholdningssteder. Der gikk det mange norske fastboende og også sjøfolk. Foruten Fredheim kafe besøkte jeg ofte Kveldsro, hvor jeg ofte spiste kveldsmat på søndagene. Jeg la merke til at mange eldre norske kom inn der. Jeg tror de kom fra den norske "hulen" som lå like i naerheten. Jeg spiste også på Promenaden, som også var en fin kafe. Etter krigen leide og dreiv søstrene Alma og Anny Larsen fra Fevik den kafeen.
På 7.th. ave. var Sonja kafe. Der var fam. Samuelsen fra Fevik, og i naerheten var Olsens bakeri. På gaten hørte man ofte eldre folk som snakket norsk.
Ensom. Jeg traff sjelden noen av mine kamerater fra Thelma, selv om hele 26 mann av mannskapet var kommet til New York. Men USA er stort og flere hadde familie å besøke, og der bodde de også. Erling Ribe hadde både brødre og en søster i Brooklyn og slik var det med de fleste. Jeg hadde ingen familie som jeg kjente til. Det er bare i de senere år vi har hatt kontakt med et av våre søskenbarn.
Etter at jeg hadde stelt meg om morgenen, gikk jeg gjerne til Fredheim kafe, eller en coffee pot i naerheten og spiste frokost. Der var alt en kunne ønske seg, spesielt god melk. Det hadde vi aldri fått om bord i Thelma på den tiden jeg var der.
Like i naerheten av der jeg bodde på 5th avenue lå Sunset Park kino. Den åpnet før middag og flere filmer ble kjørt, og stoppet ikke før langt ut på kvelden. Mange gikk dit for å sove i det varme lokalet. Ingen ble jaget ut før langt ut på kvelden da det var stengetid. Jeg prøvde å passe tiden da en ny film begynte, for det var liten vits i å komme inn midt i en forestilling.
Jeg kunne nok føle meg ensom i en slik storby, men jeg var likevel fortrolig med situasjonen. Den ene dagen gikk etter den andre.
Harald Gravdal hadde en bror som var bosatt i New York. En lørdags ettermiddag reiste vi to og Junker dit ut. Kåre het broren, og han hadde bedt sammen noen venner i nabolaget som vi hilste på og var sammen med.
Petter Birkeland og Jørgen Bjørge hadde hybel sammen, men jeg traff dem aldri den tiden jeg bodde i land.
En av de første dagene etter at jeg var kommet i land reiste jeg en tur til sjømannskirken som lå i nr. 32. 1.st place. Der var det juletrefest og jeg fikk pakke også. Jeg husker det var en lys brun pullover uten ermer, og den brukte jeg i flere år. Jeg gikk til og med rundt juletreet.
Jeg husker husmoren «tante» Klara, prestene Leif Toffner Gulbrandsen og Arthur Thorbjørnsen fra Kristiansand. Thorbjørnsen ble senere domprost i Kristiansand, mens Gulbrandsen fortsatte som prest i Amerika. Vi som bodde sammen reiste litt rundt i Brooklyn og New York. Vi kjørte mest undergrunnsbanen som hadde nett over alt. Vi tok gjerne ekspressen til New York.
Jeg reiste også alene. Det var en liten kino naer Times Square hvor de viste svenske filmer. Det var jo hyggelig å vaere sammen med noen, men jeg ville gjerne reise alene også, og ikke vaere avhengig av andre. En gang var jeg også på det største kinoteateret i New York som hette Radio City Music Hall. Der var jeg sammen med kokken John T. Knutsen fra Rønnes og Ragnar Andenes. Ragnar var også med på juletrefesten. Vi to ble invitert av en bekjent av kokken som hette Birger Olsen. Han var født i Norge og foreldrene var fra Grimstad-kanten. Jeg var hjemme hos dem også, og faren Jens arbeidet på jernbanen.
Minner dukker frem. Jo, når jeg sitter slik og skriver så kommer minnene fram etter hvert.
Foreldrene til Birger Olsen hørte til en menighet i Brooklyn. Jeg, Ragnar Andenes og kokken ble invitert dit på fest en kveld. Vi forsto det skulle vaere juletrefest, men det var det ikke. Det var en avskjedsfest for en prest eller predikant i menigheten. Det var fin bevertning, sang og taler på norsk. Vi sjøfolk fikk plass ganske naer en stor rund ovn som var nesten rødglødende, så vi holdt på å bli stekt. Presten ønsket oss velkommen, og var spesielt glad for at vi var norske sjømenn som var med og gjorde en innsats i krigen.
- Og nå sitter dere her hos oss fastboende.
Familien Olsen var stolte over at vi hadde møtt fram, men det ble bare den ene gangen. Vi satt jo på utstilling, helt framme i salen og kunne se ut over forsamlingen.
Det var også flere steder hvor norske fastboende drev med dans og underholdning, og hvor nordmenn spilte. Der traff man nye sjøfolk, men lite kjente. Jeg traff Mathias Hunsdal fra Fjaere en gang. Han mønstret av M/T Thelma i Avonmouth da kom vi om bord i 1940. Dette var i februar 1943. Han var om bord i en båt, og de var nettopp kommet til land etter en tur over Atlanteren i konvoi. Jeg spurte hvordan turen hadde vaert, og da svarte han: - Noe aldeles forferdelig, det har vaert torpederinger hver dag og natt hele turen. I tillegg til dette har vi hatt storm og dårlig vaer.
- Du, sa han, hvis du har lov til å stoppe lenger i land, så bør du gjøre det. Spar deg selv for slike påkjenninger. Jeg hadde heldigvis noen flere dager igjen av ferien, så jeg gikk glad hjem til min lille hybel.
Jo, det var på den tiden tyskerne satte inn alt hva de hadde av ubåter i Atlanteren, også på USA-kysten nede i Karibiske hav. Båter ble torpedert straks utenfor «Ambrose fyrskip» utenfor New York. Det vrimlet av fiender. Vi hørte om en båt som ble torpedert der ute straks etter at losen var gått fra borde. Det ble fortalt at en av mannskapet var så full at han ikke våknet før han satt i livbåten. Noen karer hadde strevet med å få denne karen ut av lugaren og ned i livbåten. Alle måtte hjelpe der det trengtes.
Selv om det var vinter, så hadde jeg hatt en grei tid i New York og Brooklyn. Det var koselig i det norske miljøet. Jeg gjorde som jeg ville, var alene i storbyen, men også blant landsmenn, selv om jeg ikke kjente så mange. Jeg så lite til mine kamerater fra M/T Thelma, men en og annen kunne jeg treffe på. New York og Brooklyn er stor, så uten å ha et bestemt møtested, kunne en ikke lete, men flesteparten holdt seg rundt Brooklyn.
Til sjøs igjen. Tiden naermet seg til at jeg skulle melde meg til tjeneste i handelsflåten igjen. Først i mars 1943 var jeg hos doktor og myndighetene for å ha papirene klar. Den 8. mars 1943 mønstret jeg på M/S Fernplant som var levert i okt. 1939.
Båten lå på verksted ved Betlehem Steel Dock på Staten Island. Jeg kom ombord alene den dagen, men det var mange som hadde mønstret tidligere. Etter mønstring fikk jeg beskjed om at en bil skulle komme dit jeg bodde kl.14.00 for å kjøre meg om bord.
Det var en litt rar følelse da jeg hadde pakket kofferten min, og jeg sto klar og ventet på bilen. Jeg hadde ingen å si adjø til, så det var ingen seremoni av noen slag.
Jeg må tenke på en sang som lyder slik: «Ingen gråter når jeg kommer, ingen gråter når jeg går", osv. Det var bare for meg å levere nøkkelen til huseieren, og takke for meg og så dra videre.
Roald M. Abrahamsen seilte videre resten av krigen, og opplevde nye dramatiske hendelser og situasjoner, men
Du, sa Mathias Hunsdal fra Fjaere, hvis du får lov til å stoppe lenger i land, så bør du g jøre det!