Seilskuteguttens førstereis
Oscar Wilhelm Køber forteller her om sin tur som førstereisgutt med skonnerten Schiller av Arendal.
Sørlandet med sin idyllisk skjaergård og med sin fra naturens side så prektige havner var som skapt for seilskipene. Arendal var i seilskutetiden det forgjettede land for mange norske, skandinaviske og finske sjømenn. Hit kom de år etter år.
Arendal hadde i slutten av 1800-årene ca. 700 seilskip. Disse var inndelt i to klasser. Langfartsfarende og Østersjøflåten. De sistnevnte lå alltid hjemme om vinteren, mens de førstnevnte, byens stolthet som seilte jorden rundt - dem var det alltid stor rift om.
Det fantes knapt en arendalsgutt den gang som ikke spent speidet utover sjøen når en eller flere av disse vakre seilskipene seilte ut eller inn Galtesund.
Hele byen var interessert. Alle hadde slektninger til sjøs, far, onkel eller bror, ja, en gammel bestefar må heller ikke glemmes. Når ankeret falt på havnen, da vrimlet det straks av småbåter rundt skipet. Det var slektninger, som oftest hustruer med barn, som kom for å møte far eller pappa og ønske ham velkommen hjem.
Guttene boltret seg i riggen og suget opp all laerdom man kunne komme over. Og slik gikk livet. For småguttene sneglet tiden seg frem. Aldri ble guttene såpass voksne at de kunne komme avsted på sin første reis. . .
Endelig. Våren 1900, og med den konfirmasjon, og drømmen ble oppfylt for Køber. Skonnertskipet Schiller var hans første skip og den hørte til Østersjøflåten. Stolt som en liten hanekylling med morfars solide skipskiste og en diger halmmadrass gjorde han sin entre ombord: - Jeg glemmer aldri da jeg fikk halmmadrassen inn i den lille køya. Hvor skulle stakkars jeg vaere?
Og her fortsetter Køber sin fortelling om den aller første turen:
Ombord fikk jeg høre at vi skulle til «Kjeppekina» og laste trelast for England. Nå studerte jeg meg grønn på hvor «Kjeppekina» befant seg på kloden.
Til slutt spurte jeg Nils Jungmann. Han lo først av meg, fullbefaren som han var i forhold til meg. Han forklarte at det var på Nordre Sverige med alle sine trelastbruk.
Schiller, Maury og Cavour lå alle og ventet på «go vind».
Tidlig en morgen kom vinden nordlig, og det ble med en gang et yrende liv på havnen.
Klikk-klakk, klikk-klakk, lød det overalt. Det var palene på ankerspillet som akkompagnerte de forskjellige shanties.
Jeg husker det som i dag at vi på Schiller sang «Sally Brown» med Grui som forsanger. Det var toppen av sjømannsverdigheten å synge på engelsk!
Vi sang og sang mens ankeret langsomt slapp bunnen og ble hevet opp. Det var alltid god hjelp - venner og bekjente - til å hive anker og sette seil - gå slakk, som det het.
Så kom slepebåten, og visittene måtte gå i land. Nå baerer det ut Galtesund med flagging og vifting til kjaere og kjente på land og i småbåtene på havna.
Tvers av Torungen går losen, og en halv time senere halte vi inn sleperen. Slepebåten hilser oss med støt i dampfløyta, og det svares med flagget.
I slike øyeblikk er det vel flere enn en førstereisgutt som må blunke vekk en tåre.
Skuffet. Den første natten i Skagerrak var det et herlig vaer, men det var litt av en skuffelse da vi fikk se Skagen. Den var jo flat! Vi så bare en lav, hvit sandstripe og et majestetisk fyrtårn i horisonten. Nei, takke meg til fjellene hjemme.
Da vi kom til Øresund og fikk se gamle Kronborg slott og Helsingør om styrbord og Helsingborg på den andre siden, da måtte geografien som jeg hadde hatt på skolen frem.
Flagget, den gangen det gamle unionflagget og skipets kjenningssignaler C.M.W.K. ble heist for Kronborg. Kaptein Gundersen fortalte at allerede dagen etter så vet de hjemme at vi har passert her.
Nå fikk vi besøk av «Christian kardreier». Det var danske handelsmenn i småbåter som hang seg fast til skipene under seilasen gjennom Øresund. De solgte klaer, sko, egg, brød og tobakk, og de fusket også i brennevin.
Ved Falster fikk vi motvind. Nå lød kapteinens kommandorop: "Hardt i le!" Hals og skjøt og til slutt fokkeboten. Når dette var gjort lå Schiller fem streker fra vinden.
Neste uke passerte vi Bornholm, Øland og Gotland, og dere må vite at vi gutter fulgte med! I «Sødra Kverken» fikk vi stilla og skipet frøs fast i isen, men natten til 17. mai kom vinden sydlig, og snart var vi klar isen.
Lossingen av ballasten og lastingen av trelasten besørget vi selv. De store seilskipene brukte alltid stevedor, dvs. en øvet mann for innstuing av lasten.
Mye laerdom. Det var mye en førstereisgutt skulle gjennom den gangen. Arbeidstiden var fra seks til seks, men vi gutter fikk alltid en time ekstra om morgen og kveld. Mang en spinkel, vever liten dekksgutt har nok ofte lagt seg sulten - han orket ikke å spise.
Schiller lastet, og tidlig en morgen forlot vi Sandviken. Turen skulle gå til Sunderland. Det var sommer og fint vaer. Men Schiller lakk temmelig mye. Ville bare vinden holde seg,
greide nok vindmølla å holde skipet lens.
Vi naermet oss Øresund, men der var vinden motvind og vi ankret naer Middelgrunnen. Foruten oss lå omlag 100 seilskip til ankers og ventet på «go wind».
I solrenningen dagen etter fikk vi brukbar vind og alle de 100 seilskipene lettet anker og satte seil.
Mens vi seilte her i Østersund hørte jeg historien om den gamle kona som besøkte admiral Nelsons flaggskip «Victory», som dengang lå på Portsmouth red. Historien ble fortalt i forbindelse med slaget på København red i 1807.
Det var en regnvaersdag den gamle kona kom ombord i Victory. De høye mastene og riggen interesserte henne, men hun så ikke sølvplaten på dekket med inskripsjonen om at her falt Nelson osv. Plutselig sklir den gamle kona og faller. Da så hun sølvplaten og leste. "No wonder he did fall here, poor fellow, so do I", sa hun.
Atter flagget opp for Kronborg, og for babord halser sto vi ut Kattegat fulgt av de andre seilskipene. Vi passerte Skagen, og om natten kunne vi se kastene av Ryvingen fyr. Stuerten var alltid i «golage», og han sang: Midt i Nordsjøen på en planke satt en nordmann, tjukk og brei. Hør du nordmann, kast din planke vi kan svømme, du og jeg.
Ved Roker fyr fikk vi los og slepebåt inn til Sunderland. I England var det mye nytt å se for en førstereisgutt, men vårt opphold ble kort, for Schiller skulle tilbake til Sverige og laste for Hartlepool.
Hele tiden brente vi etter å komme i land, men vi måtte jo ha en liten vask og skifte klaer. Innen vi kom i land var alt steng unntatt Public Bar.
Flaggskipet. Fra Sunderland seilte vi til Damsjø, og her lå fullriggern Masca av Drammen. Et stolt skip. Flaggskipet, kalte vi den, for den tonte det norske flagget lenge før 1905.
Masca var lastet, nyheten for som en løpeild fra skip til skip. Den lå der med alt sitt store, kjente flagg under gaffelen, og en Blå-Jack på fortoppen. Skipet skulle til Freemantle.
Som selve skipet var et vakkert skue, var også årstiden og dagen skjønn da Masca for en lett bris i sine snehvite seil gled ut havnen. Med flagget hilste den alle kjente skip den passerte. Deretter ga alle mann et 3x3 hurra.
Denne gamle hilsen var for sjømannen ingen tom frase. Nei, det var hans velmente hilsen, med ønske om alt godt på deres reise ut i det fremmede, ut i det uvisse, over Blåmyra, deres felles lunefulle fiende og venn. Alt virket så høytidelig.
Også i Damsjø var vi vår egen stavedor - kapteinen om styrbord og styrmannen om babor. Vi andre dro og bar planker så vi kjente tresmaken både her og der. Men alt gikk med liv og moro, og i Damsjø var det musikk og dans i land i de lange, vakre sommerkvelder.
Kvelden før vi reiste sa vi farvel til våre mange venner i land.
Kolliderte med kongen av Danmark. Vi brukte en måned til Hartlepool, og etter endt lossing lastet vi koks for København. Det var langt på høsten og det ble en strabasiøs reise. Det var kuling fra nordvest og det var såvidt vi lå kurs.
Schiller brukte en uke til København, og vi kom dit på en lørdag. Søndag i København var en opplevelse. Vi travet i byen hele dagen, besøkte Christianborg slott som den gang lå i ruiner.
En dag senere i uken fikk jeg en fridag, og selvfølgelig gikk jeg i land. Jeg la turen om Amalienborg for om mulig få et glimt av kongen, den gang Christian DC, bestefar til vår konge, Håkon VII.
Jeg var mer enn heldig. Majesteten og to av hans døtre møtte jeg på et hjørne. Ung som jeg var så hadde jeg naer kollidert med dem. Majesteten stoppet meg og talte til meg, men hva han sa forsto jeg ikke.
Tenk at jeg skulle få se en virkelig konge, en slik jeg hadde lest om på skolen! Det hele var nesten ikke til å tro.
Men det ble jo noe å fortelle ombord og hjemme.
Fra København seilte vi hjem i ballast. Min første reis var endt.
PS. Jeg fikk senere anledning å fortelle H.M. Kong Håkon VII den lille historien. Han lo kongelig.