«Det var symboltungt da Lady Gaga entret scenen for å synge den amerikanske nasjonalsangen».
– Etter fire lange år, har Europa endelig igjen en venn i Det hvite hus! jublet EU-kommisjonens president, Ursula von der Leyen. Hun satte ord på et nesten globalt, lettelsens sukk da Joe Biden var tatt i ed som USAs 46. president – etter Trumps fire år med kaos og konflikt.
* Symboltunge tradisjoner
preger presidentseremonier i verdens eldste og lengst sammenhengende demokrati. Denneganglike vel nokså forskjellig fra tidligere innsettelse s seremonier fornyeamerikanske presidenter: Midt i en verdensomspennende pan demi som hark rev dover 400.000 amerikanske liv, og som gjorde at seansen gikk uten publikum – men med munnbind.
* Det var symboltungt da Lady Gaga entret scenen for å synge den amerikanske nasjonalsangen, med en kjempestor fredsdue i gull som pryd på en fargesterk kjole. Symboltungt også da verdens største countrystjerne Garth Brooks – republikaneren som nektet å opptre i Tru m p sinnsett elses seremoni for fire år siden – inviterte de fremmøtte til å synge med på Amazing Grace.
* Og symboltungt da en av den nye førstedamens yndlingspoeter, bare 22 år unge afrikansk-amerikanske Amanda Gorman så vakkert og stilfullt fremførte sitt håp både for seg selv og for nasjonens fremtid. Hun beskrev seg selv: «- En mager ungjente – direkte nedarvet fra slaver, oppdratt av en enslig mor – som kan drømme om å bli president – bare for å finne seg selv deklamere for en». Et treffende statement på en historisk dag der Kamala Harris ble USAs første kvinnelige og multietniske visepresident.
* – Jeg vil takke alle de tidligere presidentene som er til stede her i dag – fra begge partier, sa Biden. Og ekskluderte dermed Trump, som selv valgte å bli historisk også ved utebli fra seremonien.
* Det er en sterk, historisk tradisjon at alle gjenlevende tidligere presidenter deltar. Denne gang bare uten Trump, bortsett fra en sterkt svekket Jimmy Carter (96). Tre av dem bekreftet det lettelsens sukk og håp presidentskiftet innebaerer, ved å opptre sammen med samstemte uttalelser. Det var Bill Clinton, George W. Bush og Barack Obama. To tidligere demokrater og én republikaner, som har bekledt det amerikanske presidentembetet i til sammen 24 år fra 1993 til 2017. To uker etter at voldelig mobb stormet USAs demokratiske høyborg på Capitol Hill – gikk ekspresidentene sammen om sitt budskap til et dypt splittet folk: «Jeg tror, at hvis amerikanerne kunne finne ut av å elske sine naboer, som de selv ønsker å bli elsket, ville en masse splid i vårt samfunn forsvinne, sa den republikanske ekspresidenten George W. Bush. – Alle må stige ned fra sin høye hest og komme sine venner og naboer i møte, tilføyde Bill Clinton.
* – Dette er ikke Amerika, sa Biden etter stormingen av Capitol Hill to uker tidligere. – Dette er ikke USA, istemte Frankrikes president Emmanuel Macron. Dessverre tar de begge to feil. Problemet – og utfordringen – er at dette er også Amerika.
* Bidens innsettelsestale blir
godt mottatt, både av såkalte USA-eksperter og de fleste andre. Talen handlet mer om forsoning enn om politikk. En tale om forening, og om håp. En håndsrekning over den dype kløften i nasjonen. Men så spørs det da, om ordene til nåvaerende og tidligere presidenter hjelper – eller om de forsvinner ned i avgrunnen i det amerikanske samfunnet. Den har vaert der lenge, men den er blitt enda mer bunnløs gjennom fire år med en politisk leder som utøvde sitt presidentskap som en dårlig utgave av sitt eget realityshow.
* EU-toppens lettelsens sukk
vi siterte innledningsvis, understreker betydningen USAs lederskap har både for Europa og resten av verden. For en verden der internasjonal handel og samhandel blir stadig viktigere, ble det et gedigent tilbakeslag da nasjonen som betegnes som «en ledestjerne i den frie verden», plutselig fikk en president som proklamerte «Amerika først – drit i verden». Men som i realiteten satte egne, og ikke USAs interesser, først. Som skjelte ut gamle venner i Europa i vulgaere ordelag, men roste og fraterniserte skamløst med diktatorer og autokrater. Som styrte etter innfallsmetoden som en kunnskapsløs narsissist. Som proklamerte systematisk fusk og «rigging» ved alle valg han selv ikke vant. Og endte opp med en twittertale som oppfordret til voldelig statskupp. Og som måtte gå av i skam som den første president i nasjonens historie som stilles for riksrett to ganger.
* Det er interessant å bivåne hvordan erklaerte støttespillere gjennom mer enn fire år den siste tiden har kappes om å ta avstand. Hvordan de har flyktet fra Trumps støttekor som rotter fra et synkende skip. Ikke bare republikanere i USAs kongress. Men også kjente europeiske nasjonalister som Frankrikes Marine Le Pen og Belgias Geert Wilder. Og her hjemme Frps utenrikspolitiske talsmann Christian Tybring-Gjedde. Ja, vi trenger ikke faktisk ikke dra lenger enn til kommentarfeltene til enkelte bystyrepolitikere i lille Arendal!
* Om Biden vil lykkes med sitt forsett – og om det virkelig er grunnlag for EU-toppens lettelsens sukk – det gjenstår å se. Men det er lov å håpe. Og faktisk også helt livsviktig!