«Å dra ned boxeren og blotte underlivet til en underordnet mann er ikke seksuell trakassering. Men å stryke ei jente over korsryggen er det.»
Å dra ned boxeren og blotte underlivet til en underordnet mann er ikke seksuell trakassering. Men å stryke ei jente over korsryggen er det.
Det blir ikke mer likestilling og mindre trakassering av at det settes ulike standarder for hva kvinner og menn skal måtte tåle av uønsket seksuell oppmerksomhet.
Nylig har både Høyesterett og Diskrimineringsnemnda avgjort saker om seksuell trakassering. De to avgjørelsene står tilsynelatende i sterk kontrast til hverandre.
Høyesterettsdommen, som
ble avsagt like før jul, var fornaermede en ung kvinnelig industrimekaniker. Overgriper (om man kan bruke et slikt begrep utenfor strafferetten), en mannlig kunde. Mens kvinnen satt framoverbøyd på huk og jobbet, strøk han henne over den bare korsryggen. Senere samme dag lot han som at han skulle ta henne i skrittet på veg ut fra pauserommet. Mannen ble frikjent for erstatningsansvar i tingretten og lagmannsretten, mens Høyesterett altså mente at handlingen(e) overskred grensen for seksuell trakassering. Dermed er det satt en rettslig standard for hvor grensen går for hva som er akseptabel atferd på en arbeidsplass.
Det hører med til historien at kvinnen også gjentatte ganger ble utsatt for uønsket seksuell atferd av en annen kunde. Han ble også dømt til å betale kvinnen erstatning. Mannen kilte henne i midjen – og vet ett tilfelle (utenfor arbeidsplassen) klapset han henne på rumpa til tross for at kvinnen hadde sagt ifra. Høyesterett har altså satt ganske snevre grenser for hva man må tåle. Hvis man er kvinne.
I sin første realitetsavgjørelse om seksuell trakassering kom Diskrimineringsnemnda, riktignok under tvil, til at en mann som opplevde at en overordnet dro ned boksershortsen og blottet underlivet hans foran arbeidskamerater i garderoben, ikke var utsatt for seksuell trakassering. Angivelig fordi det skjedde i garderoben (!) og fordi sjefen hadde sagt unnskyld kort tid etterpå. At det var en enkeltstående episode, er likt for de to sakene. Også at den krenkede ble sykemeldt på grunn av handlingen. Men kjønnet til fornaermede er ikke likt.
Det blir selvsagt bare spekulasjoner, men hvordan ville Diskrimineringsnemnda reagert dersom en mannlig overordnet dro ned trusa til en kvinnelig ansatt. Hadde han sluppet unna med at «det skjedde bare én gang, og jeg ba om unnskyldning»? Neppe.
Diskrimineringsnemnda er,
ifølge sine egne nettsider, et nøytralt forvaltningsorgan som skal avgjøre klager på diskriminering og trakassering. I 2019 vedtok Stortinget at nemnda skulle vaere et lavterskeltilbud for behandling av saker som gjelder seksuell trakassering. Dens medlemmer, sju menn og 11 kvinner, er alle jurister mellom 39 og 81 år , snittalderen er nesten 54 år – og nemnda er med ett unntak (jurist ved det kongelige hoff Usman Ivar Shakar), blendahvit. De som hyppigst utsettes for seksuell trakassering; unge, underordnede arbeidstakere, er svaert dårlig representert.
Like før jul kom altså nemnda med sin første avgjørelse på området. Med den har nemnda trukket standarden for «garderobeprat» til et nytt lavmål.
Hvilke signaler sender vi til unge gutter og menn som blir utsatt for trakassering? Hvilke signaler sender vi til gutter og menn om hva som er akseptabelt? Og hvis de må tåle det – da skal vel jenter også – i likestillingens navn – måtte tåle det? Hvor lenge skal stereotype, nedarvede rolleforventninger til menn få overleve?
Å bli utsatt for seksuell trakassering og seksuelle overgrep er skambelagt. Det er belastende og ødeleggende - uansett alder og kjønn. For gutter og menn kommer det ofte også inn en ekstra dimensjon: Ufarliggjøring, bagatellisering og latterliggjøring: «dette må du tåle», litt overbaerende fliring og kommentarer om at seksuell oppmerksomhet på arbeidsplassen er et «bonusgode». Narrativet er dessverre fortsatt at menn er overgripere – kvinner er ofre. Menn kan ikke voldtas – i alle fall ikke av kvinner. Ikke rart at det er tusenvis av kvinner over hele verden som har reist sine stemmer i metoo-kampanjen, mens det er svaert få menn.
I kunnskapsoversikten «Ser vi gutta», utarbeidet av Reform (Ressurssenter for menn) anslår de, etter en gjennomgang av nyere undersøkelser, at hver tiende mann har vaert utsatt for seksuelle overgrep. Det omtaler de som et realistisk minsteanslag.
I NTNUs 2014-undersøkelse om seksuell trakassering blant videregående elever i Sør-Trøndelag oppga 25 prosent av guttene å ha opplevd minst én form for seksuell tvang eller fysisk trakassering. En annen myte det er på tide å slå hull på, er at når gutter og menn blir utsatt for overgrep, er det også en mann som er overgriperen. Slik er det ofte, men langt fra alltid.
I en undersøkelse fra 2014 fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) I ble det rapportert om kvinnelig overgriper alene eller sammen med en mann i fra 23 til 32 prosent av overgrepene. Kvinner alene sto for 16-18 prosent av overgrepene. Omgivelsenes reaksjon på overgrep eller uakseptabel atferd kan vaere avgjørende for hvordan den krenkede opplever situasjonen – og vil i mange tilfeller vaere med på å avgjøre hvordan vedkommende vil reagere og eventuelt rapportere.
En anekdote: For snart 25 år siden var jeg, som ung, nyutklekket naeringslivsjournalist, på reportasjereise i utlandet – som eneste journalist sammen med topper fra naeringsliv, organisasjonsliv og politikken. Blant dem en ganske stor kontingent fra Sørlandet. Som utsendt fra en hervaerende regionavis konsentrerte jeg meg om de lokale deltakerne. Under en fotoseanse, mens jeg fotograferte en og en av troppen, grep en av de ventende rundt meg bakfra og klemte intenst på puppene mine. Utover en kontant albue i magen på mannen, kommenterte jeg
ikke hendelsen. Ikke tenkte jeg så mye på det heller. I ettertid har jeg tenkt en del. Ikke så mye på «tullingen» som tok puppegrep, men på de andre. Der sto det altså 1012 godt voksne menn, som alle var ledere i sine respektive bedrifter og organisasjoner, og holdt kjeft. Helt kjeft. Ingen av dem reagerte. Ingen av dem sa noe. Verken til meg eller til puppegrafseren.
Nå tok ikke
jeg skade verken på kropp eller sjel, så hvorfor da omtale saken flere tiår etter at den skjedde? Av flere årsaker. Det kunne like godt skjedd i dag. Og en slik mangel på reaksjon fra omgivelsene kan lett tolkes som en stilltiende aksept av handlingen. I så fall vitner det om holdninger vi ikke kan tolerere.
Og kanskje er
det en parallell her. Kanskje befinner gutta seg i samme skyggedal som kvinnene gjorde før #metoo. Kanskje er omgivelsenes holdninger like uakseptable overfor menn som de var overfor kvinner for bare noen år siden.
Dette er på
ingen måte et forsvar for de lettkrenkede. Det finnes nok av metoo-anekdoter som fremstår så bagatellmessige at utenforstående knapt skjønner hvor problemet ligger. Men det er ikke poenget. Alle eier sin historie og sin opplevelse av situasjonen. Først når det er allmenn aksept for å fortelle både for menn og kvinner, vil vi kunne få et inntrykk av hvor omfattende problemet er. Derfor må det altså vaere aksept for at det skal vaere lov å fortelle sin historie. Så får det vaere opp til jussen å bestemme om det er «innafor».
Det er positivt
at vi nå tar på alvor ting som før ble bagatellisert. Samtidig er det svaert lite fristende å å leve i et samfunn gjennomsyret av offerkultur der terskelen for krenkelse er svaert lav.
Men problemet i
«truserøsksaken» er at jussen bommer, enten det er lovverket som er for snevert eller det er toppjuristene i Diskrimineringsnemnda som tolker det feil. Slik saken fremstår virker det som om det gjelder ulike toleransegrenser for kvinner og menn. Det er dårlig likestilling.