– Psykiatrien har for mye hastverk
Etter en ungdomstid preget av barnevern og psykiatri mener Victoria Fjaerestrand å se et mønster, av en psykiatri preget av dårlig tid og slitte holdninger.
▶ Victoria Fjaerestrand har gjennom flere år vaert ut og inn av institusjoner og psykiatrien.
▶ Etter en ungdomstid preget av barnevern og psykiatri, mener hun å se mønsteret av et system med dårlig tid og slitte holdninger.
▶ I dagens avis deler hun sin historie for å hjelpe andre.
– Jeg har selv ringt noen ganger og sagt jeg har suicidale tanker og ikke vet hva jeg kan finne på å gjøre. De sier jo du skal ta kontakt. Men om du ringer mange ganger sier de bare du er oppmerksomhetssyk. Du gjør det jo fordi det er noe du mangler. Kanskje det du trenger er en psykolog der og da. Noen ganger er det andre som må holde deg igjen, og si du trenger hjelp. For du ser det ikke selv. Det har jeg opplevd mange ganger, forteller Victoria Fjaerestrand.
Den siste tiden har Agderposten fortalt om ambulansepersonellets frustrasjon over et tilsynelatende manglende tilbud til pasienter med psykiatriske problemer, som ofte ender opp som svingdørspasienter. Saken er tatt videre av Agders stortingsrepresentanter. Men pasientenes stemme, er ofte vanskelig å få frem. Her er Victoria Fjaerestrands opplevelser.
Skrev ut depresjonen
Gjennom flere år var hun inn og ut av institusjoner og psykiatrien. Det er nå tre år siden hun sist var innlagt. Arrene på armer og ben etter selvskadingen er bare arr, som ikke har vaert blodige på noen år. Men det gjør henne ikke frisk.
Gjennom boken Blodig Juvel, har hun skrevet om sin erfaring med norsk helsevesen og barnevern. Boka er en selvbiografi som har hjulpet henne å bearbeide følelser og å leve som bipolar. Selv om hun i dag fungerer i samfunnet, er hun ikke nådig i oppgjøret med behandlingen og systemet hun har opplevd.
Du vil, men vil ikke
– Jeg kjenner meg igjen i det ambulansene beskrev om svingdørspasientene som ringer flere ganger. Du mister innsikten i egen helse. Og når du ringer 113 er det et oppriktig rop om at du vil ha hjelp. Men så kommer du inn og får hjelp, men føler da plutselig at du ikke trenger det allikevel, du er ikke så syk. Så du skriver deg selv ut, eller går fra legevakta og reiser hjem. Men så kommer de samme følelsene du slet med før den første telefonen tilbake, og du ringer igjen, sier Victoria Fjaerestrand.
Hun forteller om vonde timer i belteseng og ambulante team som ikke alltid er tilgjengelig, selv om legevakten er flinke til å be om dem. Om å bli funnet i en blodpøl etter å ha skadet seg selv og havne i håndjern på legevakten. Hun hører tilsvarene fra psykiatrisk klinikk som sier de har flere utebesøk enn andre
helseforetak og at tilbudet er godt.
Mindreverdig pasient
– Skader du deg skikkelig fysisk, får du legehjelp med en gang. Men er du psykotisk eller suicidal trenger du også hjelpmedengang.Jegharfått høre at jeg ikke trengte noen å snakke med umiddelbart, fordi jeg hadde jo psykologtime neste uke. Men det er jo ikke sikkert jeg kom til å leve lenger en uke senere, forteller Victoria Fjaerestrand engasjert.
For henne er det terapi og samfunnsengasjement å snakke om erfaringene som pasient.
En viktig historie
– Jeg hadde vonde opplevelser med tvang og et system jeg følte ga meg opp til tider. Noe av det de gjør feil er at de skriver ut pasientene før de faktisk føler seg klar selv. Hvis jeg er innlagt og enda føler meg litt suicidal eller deprimert, lytter de ikke på min versjon, men ser jeg er friskere enn da jeg kom inn og jeg skrives ut. Men da er det lettere at det blusser opp når jeg kommer hjem igjen. Jeg var vel Arendals mest kjente svingdørspasient en stund, sier Fjaerestrand.
– Brukerstemmer som dette er viktig for oss og bidrar til tjenesteutviklingen. Det at Victoria Fjaerestrand viser en slik åpenhet og forteller om sine egne opplevelser, er av stor betydning, sier klinikkdirektør Vegard Øksendal Haaland ved SSHF.
Han har lest hele saken, og mener det er verdifull informasjon som kommer frem.
– Det må understrekes at dette er hennes historie. Andre har sine opplevelser. Men for oss som skal utvikle et system og et behandlingstilbud som gjør at pasientene opplever det som trygt nok og godt nok til at de kan mestre en vanskelig situasjon og følelser, også utenfor institusjonen, er det verdifullt at hun deler sin historie, sier Øksendal Haaland.