Målet må vaere at allmennheten må ha reell mulighet til å ha fri ferdsel og opphold

Agderposten har sist torsdag en redaksjonell leder som reflekterer over Sivilombudsmannens undersøkelse som viser at knapt bare en av seks søknader ble avslått av nye tiltak i 100-meters beltet.

Dette er urovekkende i forhold til at ulike lovverk, inkl. planog bygningsloven skal sørge for fri ferdsel og opphold i strandsonen for allmennheten.

Jeg vil imidlertid antaatmange av dispensasjonene gjelder ulike tiltak på eksisterende bygg og andre innretninger som ble anlagt i en tid der aktuelt lovverk ikke var til stede, og hvor områdene i dag må defineres som innmark, selv om det er innenfor 100-metersbeltet.

Lederen viser til atpartietVenstre i Grimstad vil reise spørsmål om kommunens strandsonepolitikk og forvaltningspraksis, og mener at Arendal må foreta en lignende debatt.

Tidlig på 2000-tallet foretok et kommunalt strandsoneutvalg en gjennomgang av strandsonen i Arendal, og hovedkonklusjonen var at situasjonen ikke var så «dyster».

Det var imidlertid områder hvor borgerne ikke fikk den tilgangen som lovverket ga rett til, og da saerlig ut fra Friluftslovens bestemmelser om ulovlige stengsler.

Disse ble fulgt opp, med et ulikt resultat. Det som viste seg var at slike saker var svaert arbeidskrevende, og at motkreftene som oftest var sterke.

Ofte gis det dispensasjon i områder i 100-meters beltet, som defineres som utmark iht. Friluftsloven, og som dermed endres til innmark. I denne sammenheng slår rettspraksis fast at grunneiere i strandsonen, må finne seg i å få allmennheten tettere inn på seg enn i andre områder.

Derfor, må kommunen alltid gjøre en totalvurdering av søknader om tiltak i strandsonen, dvs. i 100-meters beltet, vil frata allmennheten den rett til opphold som Friluftsloven gir.

Store deler av strandsonen i Arendal, f.eks. langs Galtesund og Tromøysund, har en historisk bebyggelse, som tilsier normalt at områdene fra bebyggelsens avstand til sjøen er innmark.

Det betinger imidlertid at bebyggelsen har et gårds- og bruksnummer, som omfatter hele arealet til strandkanten og at avstanden ikke er så stor, at arealet naermest sjøen kan defineres som utmark.

Gitte dispensasjoner i slike områder, dvs. innmark, er helt, legale, akseptable og forståelige. Og må ikke omfattes av Sivilombudsmannens framstilling av hvor «slepphendte» kommunene er, med å gi dispensasjoner. Disse bør ha sin egen kategori.

Noe helt annet er når det gis dispensasjoner i områder, som er utmark, og hvor det foreligger en ferdsels- og oppholdsrett for allmennheten.

Dersom ikke, kan en grunneier ikke påberope seg innmark på en «annen manns grunn», selv om avstanden fra bebyggelsen bare er noen meter til naboeiendommen. Årsak, da er dette utmark.

Og da vil allmennheten ha rett til ferdsel og opphold i dette området, enten fra land- eller sjøsiden.

Men, det mest urovekkende er at forbudet oppheves ved regulering av områder i strandsonen/100-metersbeltet, til byggeområder.

For å unngå dette skal kommunene sette ei byggegrense mot strandkanten i hele kommunen, som sikrer den frie ferdsel og opphold. Da er det helt nødvendig at arealet er så bredt at dette er mulig.

I tillegg til plan- og bygningsloven er Friluftslovens bestemmelser om ulovlige stengsler eller forbudsskilt helt sentral i å sikre allemannsretten bl.a. i strandsonen, der arealet er utmark.

Her viser grunneiere en stor fantasi i å foreta en privatisering, ved bl.a. gjerder, stengsler, flaggstenger, plattinger og sittegrupper, som er ulovlige stengsler iht. Friluftsloven.

Målet må vaere at i den maksimale del av strandsonen, som er utmark, må allmennheten ha reell mulighet til å ha fri ferdsel og opphold.

Derfor er Sivilombudsmannens

undersøkelse betimelig, selv om den er noe unyansert. Den reiser i høyeste grad problemstillinger kommunene må ta mer alvorlig.

Lovgrunnlaget og rettspraksis

har vi, da må kommunene også ha VILJEN. Det fortjener borgerne.

KNut NORdbø