Haldis lot seg inspirere – det endte med doktorgrad
Onsdag disputerte Haldis Kismul for doktorgrad. Historien startet allerede i oppveksten i Arendal. Begge foreldrene hennes jobbet i jordbruksnaeringen, og 36-åringen lot seg inspirere.
– Det blir spennende å vise fram det jeg har holdt på med. Så blir det nok gode, faglige diskusjoner med mine store idoler som virkelig kan dette med beite, sa Kismul til Agderposten noen dager før disputasen.
I dag bor Kismul i Steinkjer og er stipendiat ved Nord universitet, fakultet for biovitenskap og akvakultur. Doktorgraden hun skal disputere for, er imidlertid for Svenske landbruksuniversitet i Uppsala.
Disputererte på zoom
Egentlig skulle hun ha disputert før jul – på universitetet. Men på grunn av koronasituasjonen og regjeringens reiseråd, ble dette utsatt.
– Jeg klarte ikke moralsk begrunne eller forsvare for meg selv reisen til universitetet som «strengt nødvendig», sier Kismul.
Disputasen ble i stedet gjennomført digitalt, på zoom.
Ble svar skyldig
Men tilbake til utgangspunktet og hvordan det hele startet – i Arendal. Kismuls foreldre er i dag pensjonister. Lisbeth Svendsen Kismul er tidligere fylkesagronom hos Fylkesmannen i AustAgder og Frank Kismul er tidligere jordbrukssjef Birkeland kommune.
Da Haldis Kismul var ferdig med videregående skole i Arendal, gikk hun videre med veterinaer
studier. Etter endt utdannelse fikk hun jobb som rådgiver for forebyggende helsearbeid i Tine.
I 2014 kom det endringer i Forskrift om hold av storfe. Lovendringene innebaerer at også storfe som holdes i store fjøs med automatisert melkesystem skal ha mulighet til å beite.
– I Tine fikk vi da mange spørsmål om hvordan dette skulle løses i praksis. Mange hadde investert mye i store fjøs, og atter andre har ikke beiteområder i umiddelbar naerhet til fjøset. Jeg kjente at jeg ble svar skyldig, sier Kismul.
Søkte stipendiat
Hun så en stillingsutlysning til et forskningsprosjekt på akkurat dette temaet og søkte, fikk stipendiatet og sluttet i jobben hos Tine i 2015.
– Jeg fikk anledning til å studere noen forsøksgårder i Sverige naermere. Jeg fant ingen forskjell på melkeproduksjonen mellom kuer som kun hadde anledning til en liten mosjonstur, og kuer som fikk halve dagsdietten av beite, forteller Kismul.
Men forsøksgård og kommersiell drift er to ulike ting, så det var nødvendig med ytterligere undersøkelser for å se om det var hold i antakelsen om at beite ikke er negativt for produksjonen – hvilket er noe melkebønder har fryktet.
Dette fant hun ut
Kismul sendte ut en spørreundersøkelse til norske melkebønder og fikk veldig god respons. Bøndene som svarte ga henne også tillatelse til å laste ned produksjonsdata for året før. Dette gjorde det mulig å se naermere på ulike beiteløsninger og sammenligne med melkeproduksjonen.
Ingen tommelfingerregel
– Ut fra det vi har funnet, klarer vi ikke å se at det er systematisk forskjell mellom gårdene. Det finnes altså ingen tommelfingerregel som sier at kyr som går på beite melker mindre enn kyr som ikke gjør det, sier Kismul.
Med andre ord: Bønder trenger ikke frykte at melkeproduksjonen skal bli mindre dersom kyrne får beite mer ute.
– Jeg har ikke funnet det store svaret, men en bit av et større puslespill, avrunder Kismul.