– Jeg skjønner at folk er forbanna
Folk i Arendal er forbanna nok en gang. Kommunen har nemlig via Altinn sendt ut bud til hele befolkningen om at eiendomsskatten skal justeres. Og for mange er det ikke snakk om bare en liten justering, men en fordobling av avgiften fra det ene året til et
Sinnet blir ikke mindre når rådmannen med alvorlig mine forteller at denne avgiftsøkningen er nødvendig av økonomiske grunner. Nok en gang har rådmannen og politikerne kjørt Arendal til stupet, rent økonomisk. Det er den gamle leksa som gjentar seg, år etter år. Kan ikke kommunen enkel matematikk og budsjettplanlegging?
Men denne gang kan ikke rådmannen og kommunen gjemme seg bak alvorlige miner og formaninger til folket. For nå singler det i glass når rådmannen argumenterer for økt eiendomsskatt. Rådmannen og politikerne har klart å svi unna 50 millioner ekstra (foreløpig) til en glassheis på den vandaliserte Fløyheia. Og hvem er det som må betale for vandalismen?
Jo, selvsagt byens
menn og kvinner, vanlige arbeidsfolk som sliter for å få endene til å møtes.
Jeg skjønner at folk er både forbannet og frustrerte.
Men hvor er politikerne i denne byen? Og hvor er opposisjonen? Jeg ble mildt sagt sjokkert da jeg leste uttalelsen til lederen av Kontrollutvalget i Arendal kommune, da han kommenterte siste utvikling av glassheis-saken. Som kjent har Arendal Eiendom KF tatt selvkritikk på svake utredninger når det gjelder glassheisen på Fløyheia, ettersom utgifter til heisen blir minst 100 millioner, og ikke 50 millioner som først antydet.
Og da er det at Kontrollutvalgets leder uttaler: «Jeg forventer at rådmannen og Arendal Eiendom KF tar laerdom av denne saken».
Laerdom av denne
saken? Hadde denne kostnadsoverskridelsen skjedd i det private naeringsliv ville ledelsen sannsynligvis fått sparken på dagen! Men uttalelsen til Kontrollutvalgets leder illustrerer at mange politikere er både handlingslammet og resignerte.
I en tid med ikke bare økonomisk uro og nedgang men også en pandemi som påvirker folks mentale og fysiske helse, trenger vi politikere som har visjoner og evne til handling og styring. Politikere som tar vanlige arbeidsfolks liv og hverdag på alvor, som kan løfte fattige og utstøtte mennesker ut av fortvilelse, som kan gi trygghet for folks helse og som kan ta et oppgjør med kynismen.
Det siste har vi dessverre sett eksempler på i vår egen landsdel den siste tida. Såkalte forretningsmenn har kynisk lurt folk til å investere i luftslott, og dermed påført mange økonomisk ruin.
Selvsagt må folk
ta ansvar for sine egne dumheter, men politikerne må sette grenser for kapitalismens og kynismens råskap.
I etterkrigstiden er det spesielt ett politisk parti som nettopp har fremhevet seg som et styringsdyktig parti, nemlig Arbeiderpartiet. Partiet har ofte blitt sett på som «ørnen» blant partiene. Men i dag fremstår også selve styringspartiet som grått, kjedelig og handlingslammet. Partiet mangler både visjoner og politiske saker og er blitt utydelig i det offentlige rom. I Oslo er dette ekstra synbart: For her er Arbeiderpartiet blitt utmanøvrert av et miniparti som heter MDG. Det kan virke som at det er Miljøpartiet De Grønne som styrer hovedstaden vår, ikke Arbeiderpartiet. For oss som kjører bensin- eller dieselbil blir det snart umulig å kjøre inn i Oslo, hvis MDG får det som de vil. Og Arbeiderpartiet lar dette bare skje, uten tanke på at dette tiltaket og andre miljøkrav vil ramme vanlige arbeidsfolk.
Miljø- og klimasaken
er utvilsomt en sak som engasjerer og utfordrer mange. Men det er ikke alltid like lett å forstå hva som er hva. For når vinteren i fjor var usedvanlig varm, fikk vi høre at det hadde med klimaendringene å gjøre. Mens når vi denne vinteren har opplevd sprengkulde og lave temperaturer, ja, så skyldes det ikke klimaendringer, men vaerendringer, får vi høre.
Jeg mener vår tid står ovenfor en like stor utfordring som klima- og miljøspørsmålet, og det er spørsmålene som handler om vårt demokrati og vår frihet. For våre frihetsidealer utfordres stadig oftere av religiøse ekstremister som går imot vår humanistiske arv. Dette skjer overalt i Europa i dag, men er kanskje mest synlig i Frankrike. I Aftenposten leste jeg forleden om den franske laereren Didier Lemaire som har undervist i filosofi i 20 år. Han har sett byen Trappes, vest for Paris, utvikle seg til en islamistisk høyborg. Trappes sendte flest fremmedkrigere til Syria i forhold til folketallet i hele Europa. Svaert få kvinner tør å gå uten slør.
Etter drapet på
kollega Samuel Paty skrev Lemaire et åpent brev der han klaget over myndighetenes manglende handling overfor politisk islam. Resultat: Han har nå bevaepnede livvakter i klasserommet. Dette er altså dagens Frankrike. Forholdet mellom den sekulaere staten og islamistiske miljøer er spent.
Jeg tenker at denne religiøse ekstremismen må vi som samfunn bli mer bevisste på, og vi kan ikke akseptere holdninger og handlinger som går på tvers av både menneskerettigheter og vårt demokrati. Vi har sett tendenser til slike autoritaere holdninger
blant religiøse ledere også her i Norge, når muslimer vil forby ytringer de ikke liker eller nekte statsstøtte til organisasjoner som ytrer seg kritisk til islam.
Organisasjoner og enkeltmennesker
som kjemper for islam i Norge, bør i stedet bruke sine krefter og tid til å opplyse det norske samfunnet om hva islam egentlig handler om. La oss i det offentlige rom begynne å snakke om profeten Muhammed – i stedet for å bruke flere spaltemillimeter på muslimhat og krenkelser.
Regjeringens handlingsplan mot diskriminering og hat mot muslimer (2020) viser at vi trenger mer kunnskap om både islam og muslimer.
I debatten på NRK den 22. oktober i fjor var temaet profeten Muhammed i klasserommet. På direkte spørsmål fra programleder Fredrik Solvang om Kunnskapsog integreringsminister Guri Melby har «innsyn og innblikk i muslimske trossamfunn», svarte statsråden: «Nei, det har jeg ikke».
Statsrådens manglende kunnskap om islam er bemerkelsesverdig. Men jeg tror dette er tilfellet blant mange politikere, journalister, skolefolk og andre: Kunnskap og forståelse av islam og muslimske trossamfunn er jevnt over fravaerende. De menneskene som lager handlingsplaner og skriver om både islamofobi og hets mot muslimer, har med andre ord lite eller ingen kunnskap om hva islam egentlig handler om. Det er et tankekors, synes jeg.
I det samme
Debatten på NRK uttalte Linda Noor fra tankesmien Minotenk, at det finnes «ingen gode historiske kilder som kan si noe om profeten Muhammed». Det er en temmelig oppsiktsvekkende uttalelse. For Linda Noor bør jo vite at Koranen er kanskje den viktigste kilden som forteller oss ganske mye om profeten Muhammed, hans liv og hans budskap.
Derfor er min utfordring til norske politikere, journalister, skolefolk og andre: La oss snakke mer om profeten Muhammed i det nye året! La oss få fram kunnskap og informasjon om den profeten som jo er utgangspunktet for både karikaturtegninger og påstander om krenkelser og hat. Om den profeten som var grunnen til at den franske laereren Samuel Paty ble brutalt drept i fjor.
Det er kun
ved åpenhet, kunnskap og debatt at vi kan slå ned ekstremismen og tankegodset som truer vår frihet og vårt demokrati.
En rekke eksterne kronikører vil gjennom dette året ukentlig bidra til samfunnsdebatt i Agderposten, med sine betraktninger om aktuelle saker, interessante problemstillinger og utfordringer.