Hurra for ritualene!
restriksjoner tok fra oss ritualenes muligheter. Når restriksjonene nå er borte, tar vi da ritualene tilbake?
Vi er i tiden for de store feiringer og ritualer. Konfirmasjonsseremonier og vielser er booket inn i kirkerom og selskapslokaler, det skrives taler og det øves på musikk.
Med ritual tenker jeg ikke bare på seremonier i kirker og livssynssamfunn. Jeg tenker i vid forstand på de symbolske og tradisjonsrike markeringer som vi eier i fellesskap – som fellesskapsverdier. Ritualer er enkelt sagt handlinger som vi gjentar på nytt og på nytt, etter samme mønster, og spenner fra et godt håndtrykk til de lange liturgiske resitasjoner.
Slik sett er vår 17. maifeiring full av ritualer: Barnetog og taler, korps og nasjonalsang, bekransning og flagg, pentøy og russedress, 17. maifrokost og fest. Etter to magre år gjorde det et veldig inntrykk å oppleve mylderet i Arendal på nasjonaldagen denne uken. Det var som et jublende hurra til å vaere sammen for land og folk. – Og også et hurra for ritualene vil jeg si.
Pandemien skrumpet ritualene både i antall og innhold, og vi fikk isteden en tilbaketrekning til den private sfaere. Kanskje har vi også funnet tilbake til noen fellesskapsverdier her, i det naere og kjaere, sammen med de naermeste. Men mange ble også veldig ensomme.
Vi måtte avlyse bursdagsfeiringer. Utsette konfirmasjoner. Vente med dåpsselskap; mange dåpskjoler ble for små før anledningen kunne komme. Vi måtte antallsbegrense begravelser, helt ned til 10 personer for noen.
I tilbakeblikket kjennes det nesten som om disse to årene er «borte». Og hvorfor kjennes det slik? Jo, jeg tror blant annet det handler at ritualenes muligheter ble tatt fra oss. De er knagger for vår hukommelse og markører for fellesskapsverdiene: Punktene som forteller at et år har gått, la oss feire!
– Begravelsen der vi skulle stå sammen ved graven og omfavne hverandre etterpå. – Konfirmasjonen der familie og venner skulle gi sin oppmerksomhet
til ungdommen vår. Ritualene setter fellesskapsverdiene i sving og skaper et sted der en kan glede seg sammen og få bearbeidet vanskelige ting sammen. Vi må ta dem tilbake!
I sin bok om riter og ritualer slår teolog og forsker Jone Salomonsen fast at folkereligiøsiteten positivt bidrar til økt oppslutning om ritualene og den fellesskapsverdi som er innebygd i dem. Ritualene blir slik et «verdirom» i det moderne flerkulturelle samfunnet. I ritualenes «verdirom» er det mulig å samles om verdier som tradisjonelt har hatt stor betydning for folk som lever i nord: naturens egenverdi og rike gaver, stillhet og ensomhet, individuelt menneskeverd og frihet, måtehold og solidaritet med de svake, slektskap og tradisjoner, respekt for de døde og det ufødte livet …».
Jeg aner her en hovedgrunn til at så mange sender barna sine til konfirmasjonsundervisning. Overgangsritene – ritualene som er med å markere overgangen fra en livsfase til en annen – er allmennmenneskelige, og som kirke tar vi dette allmennmenneskelige på alvor når vi inviterer til dåp, konfirmasjon og vielse, og fyller det allmenne med vår kristne livstolkning.
Også årsrapporten 2021 fra Agder- og Telemark bispedømme reflekterer ritualenes fellesskapsverdi når den beretter om hvordan man tross restriksjoner fant løsninger med hensyn til dåp og konfirmasjon fordi disse ting ble etterlyst som viktige. For eksempel ble antall konfirmasjonsgudstjenester doblet og tredoblet, for at flest mulig kunne få vaere til stede. Og man ga mulighet for egne små dåpsseremonier for at det skulle vaere enklere for mange å velge dåp og mindre press på å lage store dåpsselskap.
Selv om mange av våre ritualer uttrykker livssyn og tro, betyr ikke det at de ikke også har en funksjon utover dette, nemlig å samle oss på tvers av tro og tilhørighet. Nettopp dette hendte da moskeen i Arendal i slutten av april inviterte alle i byen til felles iftar-måltid for å feire ramadan. Midt i sentrum var mange samlet for å spise
sammen og oppleve hvordan fastetiden praktiseres i den muslimske tradisjonen. Det viser noe av ritualenes grensesprengende kraft og fellesskapsverdi, når vi krysser grenser for å bli kjent med hverandres gamle, tradisjonsrike praksiser.
Så ligger det også i ritualenes natur at de endres, sier den katolske fader Aidan Kavanagh: «For it´s the very nature of ritual that it is a subject to change as any other mode of human communication.”
Kanskje er det dette vi er vitne til – et nytt ritual – når innbyggerne på Kongsberg hekler røde hjerter og henger på hverandres dører og rundt i byen.
Ordfører i Kongsberg, Kari Anne Sand, ble spurt
om hvordan det hadde vaert i denne tiden. «Det er jo veldig vondt å tenke på at noe sånt kunne skje her nede på den måten – at fem liv skulle bli tatt bort, og andre preget for livet i de hendelsene – det er sterk kost. Samtidig har det gjort noe med fellesskapet. Det å stå sammen i en sorg og i en så dramatisk hendelse har kanskje ført oss naermere og gitt mer medmenneskelighet og omsorg,» sier hun. Dagsrevyen viser bilder fra Hyttegata, der det tragiske utspant seg – der folk har hengt små røde, heklede hjerter rundt omkring på dørhåndtak og hushjørner. De har blitt selve symbolet på omsorgen innbyggerne viser hverandre. «Her ligger det mye omtanke i hver maske. Det er sånn jeg kjenner innbyggerne her. Det er mye hjertevarme. Det har de vist dette halve året,» sier ordføreren.
Gjennom denne forferdelige hendelsen har folk blitt bevisstgjort på fellesskapsverdiene sine. Som et symbol, et tegn, bruker noen sin tid og ferdigheter til å skape et nytt ritual: Å henge opp heklede røde hjerter på andres dører. Det vitner om mennesker som ønsker å vaere der for hverandre når de vonde rammer.
I pandemitid har vi måttet skjerme oss og redusere fellesskapene og bruken av ritualer. Men nå inviterer de oss til å vaere sammen på ny. Ikke fordi vi må; vi har frihet til å la vår dør vaere lukket og holde oss for oss selv. – Men nå har vi også frihet til å si ja! Ja til å gå i selskap. Ja til å gråte sammen ved graven. Ja til å oppleve den muslimske ramadan. Ja til å feire konfirmasjon.
Og om vi ikke skulle vaere der ennå, så takker vi for alle som hekler hjerter, og som henger dem på dørene våre. De er der, selv om vi ikke skulle orke å lukke opp. De baerer i seg et nytt ritual – et håndtrykk og en hilsen, heklet av kjaerlighet og omtanke – det ligger i maskene.