Ingenting i dag er ingenting i morgen
Kommentar til nyhetskommentaren «Batterikortslutningen»: Det er alltid forbundet med risiko å etablere ny naeringsvirksomhet. Det gjelder naturligvis også om man har ambisjoner om å etablere ny, grønn industri i Arendal.
I en kommentarartikkel i Agderposten lørdag 20. januar, maler Agderpostens Synnøve Skeie Fosse med bred pensel når hun retter søkelys mot ulike sider ved Morrow-etableringen i Arendal.
Ett av premissene for hennes kommentar er å sette kommunale velferdstjenester opp mot innsatsen for å etablere nye, baerekraftige og lønnsomme eksportarbeidsplasser. Men noe av bakgrunnen for at Arendal kommune i så sterk grad har engasjert seg for å få realisert batterifabrikken er jo nettopp behovet for å sikre gode velferdstjenester også i fremtiden. En slik etablering vil, dersom den lykkes, bety enorm vekst i regional verdiskaping – og dermed også økte skatteinntekter.
Arendal kommune gjør mye for å legge til rette for etableringen av Morrow. Alle vet at dette ikke er uten risiko. Byggingen av Morrow er industrielt nybrottsarbeid – ikke bygging av en seddelpresse.
Det har vaert bred politisk enighet
i kommunen – og i regionen for øvrig – om å ta denne risikoen. For, slik som det ofte er, henger risiko sammen med muligheten for gevinst. Dersom Morrow lykkes, vil det styrke Agder – langt utenfor Arendals grenser – og skape nye muligheter for vekst og velferd.
Skeie Fosse er blant dem som konkluderer med at investeringen Arendal kommunes eiendomsselskap har gjort gjennom aksjekjøp i Morrow, «må ansees som tapt». Det vitner om liten forståelse for hvorfor disse pengene ble investert. Selvfølgelig kan man gjerne diskutere om kommunen burde investere penger i en slik etablering, men om den er vellykket eller ei er det umulig å konkludere om basert på en teoretisk verdifastsettelse i forbindelse med en nylig gjennomført emisjon.
Dette er uansett bare en skrivebordsøvelse. Investeringen, som ble gjort av det kommunale naeringsselskapet, var først og fremst en strategisk satsing. Om den er lønnsom eller ei kan ikke måles på aksjens omsetningsverdi, men på om investeringen bidrar til at satsingen i Arendal lykkes. Det vil i så fall gi en avkastning som har mye større verdi enn 10 millioner kroner for Arendal kommune.
Det sier mye om Skeie Fosses tilnaerming til etablering av ny industri når hun fremhever som nedsider ved en slik etablering at den kan bidra til blant annet «rask befolkningsvekst» og «kommunale investeringer i infrastruktur, skoler og barnehager». De fleste av oss vil forhåpentlig mene at dette er åpenbare oppsider knyttet til etablering av nye arbeidsplasser i en region som fra før sliter med utenforskap og et svakt arbeidsmarked.
Lokalsamfunn som ønsker
vekst, utvikling og bedre velferdstjenester, gjør jo nettopp slike investeringer for å øke lokal verdiskaping og dermed offentlige inntekter. Også i offentlig sektor må det nødvendigvis vaere slik at investeringene kommer før avkastningen.
Det er helt korrekt, som Skeie Fosse påpeker, at det pågår en rask teknologisk utvikling i all grønn industri internasjonalt. Asiatiske land, med Kina i spissen, har allerede produsert batterier i lang tid. Skeie Fosse lar oss i denne sammenhengen forstå at hun heller ikke har noen tro på norsk satsing innen andre deler av ny, grønn industri som vind- og solkraft.
Av en eller annen grunn overser hun noen av de åpenbare årsakene til at vi faktisk bør satse på ny, grønn industri – i Norge og på Sørlandet:
Vi vet at markedet er økende.
Vi vet at Europa ikke vil gjøre seg avhengig av Kina og andre totalitaere stater når det gjelder kritiske innsatsfaktorer. Erfaringene med Russland har vaert en dyrekjøpt laerepenge.
Vi vet også at norsk kraftkrevende industri produserer på utslippsfri kraft. Det gir norsk batteriproduksjon et saerlig fortrinn, ikke minst sammenlignet med kinesisk batteriproduksjon som i stor grad er basert på kullkraft.
Og vi vet at vi må omstille norsk industri til en fremtid der vi ikke kan basere oss bare på eksportinntekter fra olje- og gassindustrien.
Den grønne energinasjonen Norge har åpenbare fortrinn knyttet til batteriproduksjon og annen grønn industri. Dessuten er batteriproduksjon teknologisk avansert, og krever kontinuerlig forskning og produktutvikling. Dermed er potensialet for økt verdiskaping, også sammenlignet med mer tradisjonell kraftkrevende industri, betydelig.
Men det er risiko. Alternativet er å gjøre ingenting.
Da vet vi hva resultatet blir: Absolutt ingenting.
Regiondirektør NHO Agder