Det hjelper ikke å bygge kafeer og restauranter om det arkitektoniske bildet ikke er vakkert nok
Det er en omstridt debatt om Torskeholmens framtid, om hvorvidt man skal bygge ut eller la holmen vaere.
Grimstad bolig- og naeringsutvikling og Torskeholmen AS har lagt fram et planforslag som jeg mener ikke er godt nok. I tillegg til å ødelegge kulturminner gjør privatiseringen, sammen med de tett plasserte byggene at holmen vil bli lite inkluderende for allmennheten. Det er også flere problematiske elementer ved fasadene. Dette kommer av at de mulige nybyggene bryter med prinsipper som er formet i arkitekturen gjennom tusenvis av år. Det hjelper ikke å tilsette kafeer og restauranter om det arkitektoniske bildet ikke er vakkert nok.
Cognitive architecture, skrevet av Justin B. Hollander (professor og byplanleggingsforsker) og Ann Sussman (arkitekt og forsker) legger fram flere prinsipper for hvordan man kan utforme byrom, basert på vår innebygde biologiske respons på omgivelsene. Denne responsen har blant annet grunnlag i at vi ser oss selv i våre omgivelser: «Much as we seek out faces from infancy on, we look for ways to make attachments and derive meaning from our physical surroundings». (s. 124) Dette kalles legemliggjort erkjennelse (embodied cognition).
Menneskekroppen er symmetrisk. Forskning viser at mennesker foretrekker symmetri framfor asymmetri, og det er nettopp på grunn av at vi søker etter å se oss selv i omgivelsene våre. Dette er også en av grunnene til at symmetri er så tydelig til stede i eldre arkitektur. Det finnes verre eksempler på asymmetrisk arkitektur enn planforslaget. Likevel – størrelsen på vinduene og plasseringen av balkongene virker tilfeldig og det totale bildet er ganske asymmetrisk. Dette gjør at hele formasjonen oppleves rotete.
Menneskets kropp er tredelt, og arkitektur har lenge gjenspeilet dette: «Ancient Greeks modeled the columns in their temples directly after the human body, for instance, the capitals representing the head, the shaft the body, and the base the feet. The Roman architect Vutruvius wrote that the architect’s work should reflect the body’s proportions and its symmetry.» (s. 100) Planforslaget kunne hatt en tydeligere markert bunn, midtdel og topp. Eksempelvis domineres førsteetasjene av glass. Dette er problematisk fordi bunnen ikke kommuniserer til oss at byggene står stødig. Vi synes ofte det som kommuniserer sin funksjonalitet, er vakkert. La oss ta søyler som et eksempel. Deres form og plassering forteller oss at bygget blir båret oppe.
Om ikke et bygg kommuniserer med oss at det står stødig, vil vi oppleve bygget som utrygt og lite inviterende. En tung 1. etasje er derfor nødvendig. Dette kan gjøres ved å velge en annen farge eller et annet materiale på sokkelen.
Ikke bare ser vi oss selv i bygg, vi søker også etter elementer fra naturen. Et eksempel på dette er naturens kompleksitet, som gjenspeiles i eldre arkitektur (fraktaler, ornamenter, formvariasjon og dybde). Byggene i planforslaget ser litt ut som pappkartonger. Dette er fordi de er nesten helt flate (utenom de utstikkende glassbalkongene). For å gjøre fasadene mer naturlige kan man lage
mer dybde i dem. Dette kan gjøres ved å tydeligere overganger mellom de ulike bestanddelene i bygningene, eksempelvis med innramming rundt vinduene. For å markere hvor veggen slutter og taket begynner, kan man bruke gesimser og takutstikk – noe som vil styrke tredelingen.
En del av byggene i planforslaget har saltak og oppløft, noe som er fine tradisjonelle karaktertrekk i seg selv. Men dette funker ikke i den tette, asymmetriske sammensetningen; noen hus har saltak, noen har flatt tak, og oppløftene ser ut som om de er tilfeldig plassert. Som nevnt, gjør tilfeldighetene at planforslaget oppleves rotete. Det holder ikke med kompleksitet; det må også vaere orden i det komplekse.
Grimstad sentrum har tydelige gater som driver oss framover. Det er enkelt for oss å skjønne hvor vi skal gå. Det gjelder ikke planforslaget.På grunn av den tette sammensetningen stopper gatene like fort som de begynner. I tillegg okkuperer balkongene mye plass i de allerede smale gatene. Bygningene spiser opp så mye de kan av Torskeholmen uten å ta hensyn til at folk skal – ikke bare ferdes – men trives der. For å møte menneskers behov for et inkluderende sted, kunne Torskeholmen heller vaert formet som et torg? Når det er tydelig hvor man skal gå og oppholde seg er det også større sjanse for at området vil tiltrekke seg mennesker.
Et av byggene som allerede står på Torskeholmen er Havnelageret. Bygget spiller det på lag med prinsippene nevnt over. I tillegg er det et kulturminne, og bør bevares. En mulighet for framtiden er at holmen utformes basert på den allerede eksisterende bebyggelsen.
Gjennom arkitekturhistorien har det blitt brukt mange prinsipper basert på mennesket selv og menneskets plass i naturen. Arkitekturen angår oss alle, og derfor kan vi ikke se bort ifra vår biologi når vi utformer bybildet. Så om noe skal bygges på Torskeholmen – la det vaere vakkert.
En rekke eksterne kronikører vil gjennom dette året ukentlig bidra til samfunnsdebatt i Agderposten, med sine betraktninger om aktuelle saker, interessante problemstillinger og utfordringer.