Dyrt, men nødvendig
Rettslig sett var det Lillesand kommune som gikk seirende ut av den såkalte mobbesaken i Lillesand. Likevel er det de som må baere kostnadene. Det er rimelig.
* kan synes både kostbart og uoverkommelig for «den lille mann». At vinneren i et sivilt søksmål må baere motpartens saksomkostninger, hører til sjeldenhetene. Likevel er det en viktig del av rettssikkerhetsprinsippene det norske rettssystemet hviler på.
Det norske rettssystemet
* det ingen vinnere i en sak der tre unge jenter og deres mor har saksøkt sin hjemkommune fordi de mener at kommunen ikke har gjort nok for å stoppe påstått mobbing, trakassering og rasisme. Formelt sett gikk kommunen seirende ut av tvisten og når man leser dommen, så skjønner man hvorfor.
Moralsk sett er
* satt inn store ressurser i forsøket på å lage en så god skoledag som mulig for de tre jentene som sammen med sin mor kom flyttende fra Bergen til Lillesand.
Lillesand kommune har
* sider er både grundig og velskrevet, og dommer Elin Moseidjord konkluderer: «Oppsummert finner retten ikke at det foreligger noen svikt hos skolens ansattes arbeid med saksøkers psykososiale miljø på skolen.».
Dommen på 69
* i følge Faedrelandsvennen, kostet sakens vinner, altså Lillesand kommune, nesten to millioner kroner. Bortsett fra en egenandel på 9.000 kroner som saksøkerne må betale selv.
Likevel har saken,
* det synes urimelig at den som ufrivillig blir dratt inn i en rettstvist og senere vinner den, ikke bare skal baere sine egne kostnader, men også motpartens. Normalt sett er det taperen av en sak som må betale. Både for seg selv og motparten og saerlig dersom det er taperen som har tatt initiativ til rettssaken.
I utgangspunktet kan
* et viktig rettssikkerhetsprinsipp at også folk uten midler skal kunne gå til sak dersom de mener seg urettferdig behandlet. Og spesielt viktig er en slik sikkerhetsventil dersom ens motpart er offentlig myndighet med tilsynelatende «ubegrensede midler».
Men det er
* retten har en høy pris - selvsagt rent økonomisk, men også på det personlige plan. Mobbesaken i Lillesand har allerede kostet kommunen nesten to millioner kroner. Noe vil dekkes av kommunens forsikringsselskap, men en million i ekstra utgifter for en kommune med stram økonomi er mye. Spesielt mye når kommunen selv ikke har ønsket å dra saken for retten. Advokatutgiftene alene beløper seg til over 800.000 for de tre søstrene og deres mor. I tillegg må kommunen betale sin egen advokat, samt sakkyndige.
Å gå til
* var et unntak, som det vi finner i tvistemålslovens § 20, ville det vaert vanskelig, for ikke si umulig, for en privat part å gå til søksmål mot stat og kommune. Både styrkeforholdet mellom partene og om saken er av en velferdsmessig betydning virker inn på vurderingen om «taperen» blir fritatt saksomkostninger. Dette unntaket er viktig for rettsikkerheten til folk flest. Det skal ikke vaere økonomi som avgjør om man skal kunne oppnå rettferdighet.
Dersom det ikke
* er ankefristen for denne saken ikke utløpt. Vi har tidligere, på lederplass, tatt til orde for at «det er nok nå». Dommen er grundig – og beskriver også familiens bakgrunn og tidligere traumer svaert godt. Det er ingen tvil om at dette var mennesker med tung bagasje - og dessverre ble det ikke bedre i Lillesand. Uansett hvor mye sympati vi har med familien og hvor mye vi skulle ønske at livene deres skulle bli bedre i Norge, er ikke rettssalen riktig arena. Det er nok nå. Saken bør ikke ankes - og skulle den ankes er det ikke like rimelig at det offentlige baerer alle saksomkostningene.