Kommentarer til rektor Whittakers uttalelser om fusk
Det er alvorlig at studenter fusker. Men det er langt mer alvorlig at et universitet ikke følger prosedyrer samt etiske og forvaltningsmessige prinsipper, og til overmål bløffer.
I et oppslag om statsrådenes plagiatsaker på Agderpostens nettside 28.1. uttaler rektor ved UiA seg:
1. Hun sier: « … det er vanskelig å vurdere om Ingvild Kjerkol og Sandra Borch fusket i oppgavene sine. […] Vi er ikke på en god vei når Gud og hvermann skal lete etter tekstlikhet.»
Jeg har fulgt nøye med, og der er ingen tegn til guddommelig aktivitet i disse sakene – snarere tvert imot, «the devil is in the details». Der er tilløp til engasjement fra hvermann, f eks en ordfører for Ap i Trøndelag som forsvarte Kjerkol i VG.
Men de fleste som har uttalt seg, er journalister og fagfolk. Selv har jeg gått inn på Kjerkols sak med utgangspunkt i en svaert grundig gjennomgang av fem journalister i TV2. Her er linken.
2. Hun sier videre: « … det er utfordrende å felle dom over hva som er fusk og ikke.»
Det er en utfordring UiA ikke har taklet i en fuskesak derfra, som jeg har vaert involvert i, siden studenten sto fram i Agderposten for to og et halvt år siden. Da påsto man at studenten hadde stjålet fra en bacheloroppgave fra en annen institusjon. Det var ikke mulig å forstå hvordan studenten kunne ha funnet fram til denne oppgaven, men meget enkelt å finne ut at hun hadde referert til laereboka, som hun også hadde oppgitt som kilde. Til overmål hadde hennes advokat fremholdt dette overfor UiA.
I slike saker skal det, ifølge tidligere leder av den nasjonale Felles klagenemnd, innhentes uttalelser fra faglaerer og sensor. Det ble ikke gjort i dette tilfellet. Anklagen om plagiat fra bacheloroppgaven var noe UiAs administrasjon fant på; den var ikke fremmet av sensor. Hadde man fulgt korrekt prosedyre, ville faglaerer og/eller sensor, som rimeligvis kjenner til innholdet i laereboka, kunnet avverge denne beskyldningen.
Men UiA stolte blindt på dataverktøyet som benyttes for å avsløre fusk, og ved to nemndbehandlinger var det ingen voksne hjemme ved UiA, som kom på den tanke at begge studentene selvfølgelig hadde benyttet samme laerebok som kilde. Da jeg kunne påvise at kilden var laereboka, bløffet UiA, og sa at man tok høyde for at laerebøker ikke var inkludert i den tekstmassen man sjekket mot. Men det hadde man overhodet ikke berørt i sakens dokumenter; nettavisen Khrono omtalte derfor UiAs utsagn om at man tok høyde, som løgn.
Det verste er at UiA ikke har kommet med en klar frifinnelse på dette punktet; man har skutt seg inn under at saken har vaert behandlet i Felles klagenemnd. Men ifølge tidligere rektor ved Universitetet i Bergen, prof Bernt, som også er en nestor innen forvaltningsrett, har det underliggende organet, her UiA, både en forvaltningsrettslig og en etisk plikt til å rette opp egne feil. Det har man ikke vaert villig til.
3. Endelig sier Whittaker: «Vi er tydelige overfor studentene på hva som regnes som fusk.»
Vel, det var man ikke i denne saken. Både til meg og til VG har studenten sagt at da en vanlig eksamen under pandemien i hui og hast ble omgjort til hjemmeeksamen, og det oppsto usikkerhet blant studentene om hvordan man skulle referere til den litteraturen man trakk inn i hjemmeoppgaven, ble det svart fra laereren at det viktige var å få fram hvilken kilde man hadde benyttet.
På to andre anklagepunkter
oppga studenten derfor kilde på korrekt måte. Men på ett anklagepunkt overså hun å legge inn fire anførselstegn, og på et annet fikk hun ikke fram at hun hadde gjengitt de samme listene i en tidligere besvarelse. På grunnlag av dette ble hun utestengt i to semestre, med et brutto lønnstap på 600.000 kr over yrkesløpet. Hadde man fulgt korrekt prosedyre og innhentet uttalelse fra faglaerer, ville vedkommende kunne ha bekreftet at det var blitt presisert at å oppgi kilde var blitt fremholdt som det vesentlige. (For å sette studentens sak i perspektiv: Kjerkol har ca. 30 feil av førstnevnte type ovenfor, og i tillegg mange åpenbare plaigieringer.)
4. Det er aldri for sent å rette opp feil. UiA kan når som helst skrive til studenten, frikjenne henne på det anklagepunkt som var feil, og beklage feilen. På de andre punkter kan man sette ned straffen under henvisning til at korrekt prosedyre ikke ble fulgt. Når det slik innrømmes saksbehandlingsfeil, vil Felles klagenemnd måtte følge UiAs vurdering.
Det er alvorlig at studenter fusker. Men det er langt mer alvorlig at et universitet ikke følger prosedyrer samt etiske og forvaltningsmessige prinsipper, og til overmål bløffer.