Er det så nøye, da?

Spiller det egentlig noen rolle om vi bruker det ene eller det andre ordet, eller om vi skriver i vei uten å følge fastsatte skriveregler? Det viktigste må vel vaere at leserne skjønner hva vi mener?

en feil.» Dette var Borchs avskjedsord da hun trakk seg som minister for forskning og høyere utdanning. Hver dag gjør vi feil, og heldigvis er politikere bare mennesker som også gjør feil.

«Jeg har gjort

at Borch gikk av som minister var juks. Hun hadde plagiert andres oppgaver, og spørsmålet er om hun fikk godkjent sin masteroppgave på uriktige premisser. Da er det ikke spesielt smart å pynte på ordene man bruker.

Men grunnen til

har ordet «tekstlikhet» vaert hyppig brukt de siste ukene, men de fleste skjønner at det handler om plagiat. Når man pynter på ordene, er det for å gjøre det hele mer spiselig, men plagiat er juks, og feil er feil.

På samme måte

så nøye hvilke ord man bruker? Vi skjønner jo hva som menes. Ord er makt, og ordene vi velger å bruke kan få uheldige konsekvenser.

Er det egentlig

januar 2024 vedtok Stortinget forslaget om å fjerne ord som «sinnssyk» og «åndssvak» fra lovverket. I begrunnelsen heter det blant annet.: «(...), hvilket språk som anvendes i lovene, vil i seg selv kunne bidra til å opprettholde fordommer, stigmatisering og diskriminering.» Noen vil mene at det ikke var et øyeblikk for tidlig å fjerne disse ordene.

I begynnelsen av

ulike roller og merkelapper. Vi er elever, ansatt, pasient, foreldre, pårørende osv. Men dette er som oftest i begrensede perioder, eller bare i visse situasjoner.

Livet gir oss

er imidlertid både fastlåst og konstant i svaert mange sammenhenger; nemlig om du er bruker. Ikke bruker av kommunal skole eller kommunale veier, men bruker av kommunale tjenester. En ung mann på 21 år med nedsatt funksjonsevne er først og fremst sønn, bror, venn, elev og kjaereste, men han omtales som «bruker» i alle sammenhenger hvor kommunen eller andre offentlige instanser er involvert.

En type merkelapp

hans venner, og det er tragikomisk når det skrives at den unge mannen har vaert på kino med annen bruker. Var han ikke på kino med en venn? Dette er ikke for å pynte på ordene, men det skaper avstand. Mange vil også hevde at ved å konstant omtale mennesker som brukere, skaper man fremmedgjøring og objektivisering.

Det samme gjør

glade i ord og i språk, er «Eides språksjov» et godt eksempel på. Siden 2017 har Linda Eide med stor suksess underholdt om ord, uttrykk, dialekter osv. i sine programmer. Det samme gjelder for «Språkteigen» (tidligere kjent som «Språkrøret» og «Språkøret») som var et norsk radioprogram om det norske språk som ble sendt på

At nordmenn er

NRK Radio fra 1974 til 2020. Etter at Språkteigen ble nedlagt i 2020, etablerte NRK et nytt språkprogram, Språksnakk, med Klaus Sonstad som første programleder.

som bestemmer hva som er offisiell rettskriving i Norge, men vi har ingen tilsvarende regler for muntlig tale. Det store dialektmangfoldet viser oss at ett og samme ord kan uttales på en rekke måter, og de aller fleste er stolte av dialekten sin. Da «Lille Lørdag» med Harald Eia og Bård Tufte Johansen gjorde narr av arendalsdialekten på midten av 90-tallet, var det nok enkelte arendalitter som la om dialekten sin i enkelte situasjoner. Det var litt pinlig å snakke arendalsk!

Det er Språkrådet

det ikke er regler for muntlig tale, er det mange godt voksne som ser rødt hver gang den yngre generasjon uttaler kj-lyden som sj. «Det heter kino, ikke sjino» er refrenget som går igjen. I egen oppvekst var du-formen et gjentakende tema: «Kan jeg komme hjem til du?» var ikke populaert hos oss, men i dag hører vi stadig «Jeg er glad i du.» Språket endrer seg hele tiden, og det endres først muntlig, så om få år vil det kanskje vaere helt greit å både si og skrive sjino?

Men selv om

skriftspråket, forventer man mer av enkelte yrkesgrupper med hensyn til rettskriving. Forfatter, språkforsker og professor Helene Uri sendte brev til språkjulenissen i januar med flere nyttårsønsker for 2024. Her får både journalister og politikere gjennomgå: «Det hadde vaert så fint om vi slapp å se grammatiske uhyrligheter som «hun så de» på trykk. Ønsket går til alle som skriver, men primaert til journalister. Det er en skam at det såpass ofte kommer sånne konstruksjoner i aviser.» Og hun fortsetter: «Og kjaere julenisse, kan du ikke si til politikere og andre maktmennesker at de må slutte å omgi seg med tåkeprat?»

Når det gjelder

at de samme yrkesgruppene laerer seg forskjellen på et og ett, i tillegg til forskjellen på ovenfor og overfor.

Mitt ønske er

gode hjelpere: Selv om «Tanums store rettskrivingsordbok» er godt parkert i bokhylla, er både «Bokmålsordboka» og «Nynorskordboka» lett tilgjengelige på ordbokene.no – kun et tastetrykk unna. Denne kronikken ville vaert full av skrivefeil uten hyppige oppslag på ordbokene.no og naob.no (Det norske akademis ordbok).

Heldigvis finnes det

vel også sånn at en del tante Sofier med hyperaktiv rødblyant kan ta en pause innimellom. Alle gjør feil – hver dag, men er det så nøye, da?

Så er det Ja! Noen ganger

er det nøye!