Vi har et psykt samfunn. Det sykeste er alle diagnosene
Har vi byttet ut politikere med psykologer?
«Er nå 23
år. Jeg føler helt aerlig at jeg vil søke ung uføre. Jeg mener selv jeg sliter m/sosial angst da jeg ble mobbet mye opp igjennom, vokst opp med en alkoholisert mor og alltid selv har vaert veldig usikker og sjenert rundt andre. Har gått mange ulike linjer på vgs., prøvd flere yrker i praksis og via nav for å finne noe som passer -og ingenting gjør. Gått på antidepressiver, hvor dosene har blitt økt, uten saerlig effekt», skriver gutt 20 på nettstedet ung.no.
Han er en
av våre. En ung norsk mann med livet foran seg, som ikke klarer å passe inn. Klarer ikke å mestre skolen, ingen jobber er tilsynelatende for ham.
«Gutt 20» er
blitt 23 og ser inn i seg selv for å finne veien videre i livet. Og selv om han beskriver ensomhet, er han ikke alene. For det er mange som ham, og veldig mange her på Sørlandet.
I november i
fjor publiserte flere redaksjoner en pressemelding fra NAV som isolert sett hadde kvalifisert til Dagbladets sjokk-overskrift i gult, hadde det ikke vaert for at det er blitt så deprimerende vanlig:
3,4 prosent av
de mellom 18 og 29 år i Agder er nå uføretrygdet. I landet totalt er prosentandelen unge uføretrygdede 2,6 prosent. Landsdelen vår er fortsatt overrepresentert på ung ufør-statistikken.
Mange unge med
livet foran seg våkner altså hver morgen. Uten jobb og kollegaer å gå til, eller en laerer og medelever som venter på dem.
Og for mange
av dem er dagene mørke, selv sommerstid: For vi vet også at en av de vanligste årsaken til at så mange ungdommer på Sørlandet og i Arendal ender på uføretrygd, er psykiske lidelser.
Vi ønsker å
se dem lykkes: Laerere i videregående skole forteller om et press for å få ungdommer gjennom videregående skole. Samtidig som de selv må fylle rollen som trøster, sjelesørger, livsmestringsunderviser og sosionom på bekostning av det de faktisk er ansatt for å gjøre: Å undervise.
Sosionomer forteller om
universitetsstudenter som er ensomme og har det vanskelig.
Hvordan endte vi her? Noen snakker om
krisene. Om pandemi, uro, krig i verden som en årsak til ungdommers sjelelige traumer og diagnoser. Om skjermbruk og en generasjon som får bekreftet utenforskap og psykiske lidelser i fellesskap på TikTok.
Pandemien var en
tøff påkjenning for mange. Mange har med god grunn stilt kritiske spørsmål til beslutningene om å stenge skolene for å unngå smittespredning i en befolkning som stort sett ikke ble veldig syke av korona.
Men rapportene om
ungdommenes utenforskap var her også før pandemien. Og mens laerere nå skal undervise i livsmestring og vi ansetter flere og flere sykesøstre, sosionomer og psykologer for å hjelpe ungdommene våre, så går ikke andelen unge uføre ned.
Hvorfor ender så
mange opp med å se innover i seg selv og finne problemene der, når livet oppleves som vanskelig?
Nylig skrev den
danske psykologen Svend Brinkman en kommentar i danske Alltinget, hvor han etterlyste svar andre steder enn i de unges hoder, når vi skal lette etter bot og lindring.
«I realiteten betyr
det mye mer om barn og unge utsettes for fattigdom, diskriminering, traumer og ekskludering fra lokalsamfunn, som alle utgjør en sterkt økt risiko for å utvikle psykiske lidelser gjennom livet», var Brinkmans konklusjon.
Ifølge den danske
forskeren og forfatteren har danske barn som vokser opp i familier med «samfunnsøkonomiske» utfordringer to til tre ganger så høy risiko for å utvikle psykiske lidelser i forhold til andre barn.
Problemer i en
familie, som misbruk eller psykisk sykdom øker risikoen for depresjon, selvmord og overgrep hos barn mellom fire og tolv ganger, ifølge den danske psykologen.
Danske ungdommer er
ikke så annerledes enn norske. Har vi endt opp med et individfokus fremfor politikk og kamp om økonomiske goder og arbeidsplasser, når vi skal finne riktig medisin og diagnose?
Agders statsforvalter, Gina
Lund, har i mange sammenhenger benyttet oppmerksomheten til å snakke høyt om Agders levekårsutfordringer. Får Agder sin pott av offentlige midler til å håndtere et kriminalitetsbilde som er høyere enn snittet? Kommer Arendal, Grimstad, Froland, Tvedestrand, Risør, Lillesand og innlandskommunene godt nok ut i forhold til fordeling av kommunale midler? Satses det nok i sør?
Gapet er stort
i tjenestetilbudet til fattige og rike kommuner. Hos de skattesvake kommunene er det et opprør på gang.
«AE blei så
sinna at ae nesten sa det te an». Vi sørlendinger er kjent for vår konfliktskyhet. Roper vi høyt nok, eller bør flere ta seg et kurs i å snakke finnmarsks?
Jeg ønsker meg
flere enda lokalpolitikere som vil snakke høyt om levekår, både til høyre og venstre i politikken, og inn mot Oslo.
For mye tyder
på at svarene på hva som gir psykisk uhelse, utenforskap og uføretrygd ikke bare ligger i «hauet». Men i hva slags mulighet vi lykkes i å gi dem som kom til verden i familier fattigere enn landsgjennomsnittet når det kommer til ressurser.
Jeg tror det
kan bygge landet, og ikke minst vår landsdel.