Å vaere barn er ingen lek
Hvordan kan to år med pandemi ødelegge en hel generasjon når fem år med krig og okkupasjon ikke klarte det?
Stadig flere barn
og unge sliter med psykisk helse – og stadig flere får diagnoser. Noen diagnoser som vi for en generasjon eller to siden bare så hos voksne – eller bare ble gitt til voksne. Andre er nye diagnoser eller nye navn på gamle problemer. Pandemien påvirket i liten grad barnas fysiske helse. Forholdsvis få ble syke, og de som ble det, ble sjelden alvorlig syke. Men rapporteringer om unges psykiske uhelse eksploderte.
En studie fra
Folkehelseinstituttet (FHI), gjengitt i Utdanningsnytt, viser at andelen barn og unge mellom 12 og 15 år som oppsøkte lege på grunn av mental helse, økte med 47,5 prosent de første fem månedene av 2021. For barn mellom 6 og 12 år var økningen 31,7 prosent.
I en NRK-artikkel
fra september 2021 blir to sørafrikanske jenter intervjuet. Sør-Afrika stengte ned 14 dager etter Norge, og det er åpenbart at «husarresten» har påvirket de to ungdommene: – Den første dagen i nedstengningen føltes det som om jeg var i en slags dystopisk verden. Jeg havnet i et dypt mentalt mørke jeg ikke visste at fantes, sier 18 år gamle Luhla Majebe. – Det var veldig vanskelig å forstå at jeg plutselig var lukket inne i et trangt rom, og måtte gjøre alt jeg hadde lyst til der inne, forteller 22 åringen Fiqa Voster.
I den samme
artikkelen er Jason Dorsey, generasjonsforsker og president ved «Center for Generational Kinetics» i Austin, Texas, intervjuet. Han mener vi ikke kan overvurdere hvor stort det sosiale og emosjonelle traumet vil bli:– Selv om pandemien forhåpentligvis tar slutt, vil ikke etterdønningene for denne generasjonen forsvinne. Dette er noe de vil baere med seg som en generasjonsmarkør.
Vi baerer alle
med oss det Dorsey kaller «generasjonsmarkører». For milleniumsgenerasjonen var det terrorangrepet 11. september. For «den stille generasjonen», som ble opplaert til at barn skulle sees, ikke høres, var det andre verdenskrig. For meg var det den kalde krigen.
Bresjnevdoktrinen og atomknappen i Kreml førte til mer nattevåk enn frykten for lekseprøver eller manipulerende jentegjenger i skolegården.
For meg var faren for atomkrig en høyst reell trussel. Vi visste hvor naermeste tilfluktsrom var.
Som sjuåring, i
1972, var jeg med på åpningen av Oddahallen – landets første idrettshall skutt inn i fjell. Den hadde aldri blitt bygget om den ikke i tillegg til 110 meter løpebane, håndballbaner og supermoderne garderobeanlegg, også skulle romme kommandosentral for Sivilforsvaret og ha plass til 3000 atomflyktende oddinger om det verste skulle skje. I fjellhvelvingen var det murt inn trykkmålere, og inngangene (det var to) kunne lukkes med automatiske ståldører. I Odda kunne vi trene trygt ….
Hallen ble finansiert
og bygget av generasjonen som hadde opplevd at andre verdenskrig satte rammene for deres oppvekst og tidlige voksenliv. Ifølge boka «Barn under krigen», skrevet av historikerne Guri Hjeltnes og Berit Nøkleby, var det 800.000 barn i Norge som vokste opp under krigen. En oppvekst med vareknapphet, mangel på mat – og for noen – sporadisk skolegang påvirket av både laerermangel og at krigsmakten tok i bruk skoler til kaserner. Men kanskje mer skremmende var illevarslende luftvernsirener og frykten for bombeangrep. 500 barn ble drept under 2. verdenskrig i Norge, mange av dem etter allierte flyangrep. Enda flere opplevde å miste en av sine naermeste som følge av krigshandlinger.
Generasjon Z, eller
snøfnugg-generasjonen som noen kaller dem, ble fratatt trening, skole og sosialt samvaer periodevis i halvannet år. I Norge er det beregnet at i underkant av 5000 mennesker, de fleste eldre, døde som en direkte følge av covid, mens 10 000 ble drept eller døde som direkte følge av andre verdenskrig. Det hører med til «regnestykket» at folketallet i Norge var under 3 millioner i 1940. I 2021 var det 5,4 millioner.
Reaksjonene på pandemien
er bare en av indikatorene på at «snøfnuggene» synes mer sårbare enn generasjonene før dem. Den tidligere omtalte artikkelen i Utdanningsnytt hevder at både i absolutte tall og relativt sett var økningen klart størst for barn og unge som oppsøkte helsevesenet for å få hjelp med depresjon og angst.
Funnene samsvarer med
det internasjonal forskning viser. I en studie fra 2023, gjengitt i The Journal of Pediatrics og omtalt i en artikkel i Illustrert Vitenskap, blir det hevdet at: «I løpet av de siste femti årene har det blitt mellom fem og åtte ganger så mange barn og unge som oppfyller de kliniske kriteriene for angst- og depresjonslidelser.»
Men mer interessant
enn økningen i tallet på unge med psykisk uhelse, er forklaringen forskerne peker på – nemlig fravaeret av fri lek. Barn leker ikke nok – og når de leker, gjør de det for sjelden uten innblanding fra voksne. For snøfnuggenerasjonen har ikke «curlingforeldre» – de har bulldogg-foreldre. Foreldre som med glefsende intensitet vokter sine barn og skjermer dem mot både reelle og innbilte farer. Foreldre som i sin iver etter å ville barnets beste, ender opp med å organisere hverdagene fra frokost til leggetid. Foreldre som
ringer skolen og klager på alt fra karakterer til hvilken gruppe de mener barnet skulle vaere i. Foreldre som bestemmer over vennskap og sosialt samvaer. Tenk deg selv – ville du likt at «noen» bestemte hvem du skulle sitte med i kantina eller hvem du fikk invitere i bursdagen din? Neppe. Men det må altså veldig mange barn finne seg i.
Inkludering er bra
og utestengelse vondt. Men inkludering oppnås ikke med påtvunget vennskap eller fellesbursdager for hele klassen, uansett om det innebaerer at barnet ditt også må invitere bøllen som mobber hen til å komme og spise allergivennlig vegankake og drikke friskpresset jus fri for ultraprosesserte elementer. Inkludering oppnås heller ved at barna har fått støtte til å utvikle selvstendighet og gode verdier.
Også norske forskere
har studert sammenhengen mellom lek, laering og psykisk helse. I et intervju med forskningsmagasinet Apollon, sier spesialist i barne- og ungdomspsykiatri, Charlotte Lunde, at barn utdanner seg selv gjennom leken: «Barnets prosjekt er å skape
Fra 2004 til
mening og forutsigbarhet i en overveldende, kompleks verden. Det gjør de best gjennom å leke. Leken er så grunnleggende viktig for mennesket, at evolusjonen ikke har overlatt den til tilfeldigheter».
Seksårsreformen og Kunnskapsløftet
erstattet lek med teoretisk undervisning, og digitaliseringsiveren i skolen har erstattet laerebøker med nettbrett. Konsentrasjonsevne og leseglede er langt på vei ofret for umiddelbar respons og belønningstriggere i de mange digitale laeringsspillene.
2018 har antall nordmenn på ADHD-medisin mer enn tredoblet seg. En diagnose som knapt nok fantes for femti år siden, er den mest utbredte diagnosen blant barn og unge i dag. I sammendraget til sin masteroppgave skriver Malin Olaussen (NTNU 2023): «Forskere og fagfolk er uenige om diagnosen er underdiagnostisert eller overdiagnostisert. Forskning viser at det er mye feildiagnostisering av ADHD-diagnosen, og at det ofte er andre bakenforliggende årsaker.»
Vi er alle
barn av vår tid – og vil vel mer eller mindre på ren refleks forsvare vår barndom og oppvekst som «den beste tiden». Jo da vi lekte mer. Vi klatret i traer. Vi spilte på ball på løkka. Vi fikk trøkka ned over oss «gullkorn» fra foreldregenerasjonen som at «det er sunt å kjede seg», «brent brød gir deg fin sangstemme» og «å sitte for naerme (TV) skjermen gjør deg naersynt».
Og foreldrene var definitivt ikke våre venner. De var
foreldre. Autoritaere, kjedelige og eldgamle slo de ut som et jordskjelv på flauhetsskalaen bare de
viste seg på jenterommet eller i skolegården. Jeg ville strøket i tysk eller dødd av skam heller enn at mamma skulle ringe laereren og påstå at vurderingskriteriene til laereren var feil eller for strenge fordi karakteren var for dårlig. Og hadde min mor ringt til NNs mor for å ordne opp i noe ugreie mellom oss ungene, ville det betydd sosial død og fordervelse.
Men en ting slapp vi unna: sosiale medier og internasjonal påvirkning 24/7. Barne-TV var en syngende bjørn, politisk korrekte Vibeke Saether i Leikestove – og fem episoder med smått absurde Pompel og Pilt.
Inn i ungdomsalderen ble absurditeten videreført av de to udugelige skurkene Randi og Ronny fra Tramteatret. Der førstnevnte fra et overdrevent markert underbitt hveste «iddiot» til Ronny, han konstant med et gjøkur på ryggen. Jeg var trygt plassert på universitetet da MTV startet sine sendinger, og strømmetjenestene kunne jeg betale med lønn fra fast jobb. Z’ene er den
første generasjon heldigitalt innfødte. Problemet da er selvsagt at deres foreldre ikke er det – og dermed har en smule problemer med å henge med i svingene – eller klikkene. Jentegjengene i den analoge skolegården kunne vaere giftige nok. Men de var synlige – om aldri så manipulerende. Også i gamle dager higet vi etter å vaere blant de kule. De med månestøvler, Ball-genser, Levis 501 og Agnetha Fältskog-hår. Også i gamle dager var det surt å måtte på skolen mandag morgen og høre om de kule festene vi hadde gått glipp av. Eller gått glipp av? Ikke blitt invitert til, er vel mer korrekt. Men vi fikk i det minste ikke kjørt nederlagene i reprise-loop via videoklipp på TikTok.
Den amerikanske sosialpsykologen
Jonathan Haidt skriver i boken «The coddling of the American Mind» om generasjon Z og hvordan gode intensjoner, men dårlige ideer mer utsetter en hel generasjon for mislykkethet. Haidt er opptatt av at generasjon Z er blitt frarøvet gradvis uavhengighet fra foreldrene og fri lek uten konstant overvåking fra voksne. Fri lek er blitt erstattet av tidlig laering, testing og antimobbeprogrammer.
Resultatet ser vi nå, ifølge Haidt, på universitetene og campus-områdene: En sårbar, lettkrenket generasjon av pingler.
Haidt peker også
på en mulig forklaring på hvorfor jenter er overrepresentert blant unge med psykiske lidelser: Jenter og gutter bruker sosiale medier ulikt. Jentene er mer passive mottakere i higen etter andres aksept og anerkjennelse. De legger ut bilder og filmer av seg selv og venter på tilbakemeldinger som kanskje kommer eller ikke – eller når de kommer – ikke er som de forventet. Mens guttene spiller mer – og agerer i sosialt samspill. Riktignok er den sosiale arena virtuell og ofte voldelig, men de konkurrerer og leker.
Å vaere barn
har aldri vaert noen lek. Aller minst nå.