Rødt lys blinker for villreinen i Setesdal
Det haster med tiltak for å redde villreinen i Setesdal, og utkastet til tiltaksplan har mange forslag som vil medføre omfattende inngrep i vår bruk av villreinens leveområder.
Norge har Europas eneste bestand av villrein som teller ca. 25.000 dyr fordelt over 24 områder i Sør-Norge. I Setesdal er det ca. 4000 dyr fordelt på 2 områder ett vest – Setesdal / Ryfylke og ett øst – Setesdal Austhei. Miljødirektoratets siste rødliste er urovekkende for villrein hvor arten nå er klassifisert som naer truet. For flere av de 24 mer eller mindre atskilte forvaltningsområdene er situasjonen alarmerende som følge av kommunenes arealbruk gjennom omfattende nedbygging av villmark og menneskelig ferdsel i og omkring fjellområdene. Dette gjelder ikke minst for villreinen i Setesdal.
Norge har et internasjonalt ansvar for dette flotte hjortedyret, og regjeringen ber om hjelp til å redde arten fordi det blinker et rødt lys for flere av villreinbestandene. Målet er å bedre artens livsvilkår. Det skal derfor utarbeides tiltaksplaner for de bestandene som er sterkest berørt av vår bruk av fjellet, noe som omfatter de to bestandene i Setesdal. Gjennom Statsforvalteren
i Agder er det utarbeidet et forslag med deltakelse av ulike faggrupper for hvordan villreinen i Agder / Rogaland kan få bedre livsvilkår. Forslaget er oversendt til Miljødirektoratet og vil derfra før sommeren sendes på høring.
Villrein er et fascinerende dyr som lever i krevende høyfjellsmiljøer. Den er urdyret som har preget Norges historie helt siden de første menneskene kom til landet og fulgte etter reinen da iskappen smeltet for ca. 10000 år siden noe alle helleristningene av rein forteller om. I nyere tid har reinen fått stor og rettmessig plass i vår kulturelle nasjonalskatt med Per Gynts eventyrlige bukkeritt som et kjent eksempel. Den som har vaert så heldig og sittet med ryggen mot ei flyttblokk på en nut i Setesdal hvor en snøftende flokk reinsdyr har passert tett opptil, har et minne for livet.
Villrein er en nomadisk art og forflytter seg over store områder. Om vinteren er lav en viktig matkilde som den finner i høyereliggende fjellpartier, mens den trekker til sommerbeiter i lavereliggende områder når ulike urter begynner å spire, for å kalve og i forbindelse med brunst og paring. Villreinen krever stor områder i Setesdal og det er her vår utfoldelse er problematisk og må begrenses sterkt noe myndighetene nå tar grep om gjennom den foreslåtte redningsplanen.
Byggepresset, saerlig for fritidsboliger har de seneste årene flyttet seg fra strandsona til fjellheimen hvor naeringsutviklere har hatt stor frihet. Den byggeboomen som «villreinkommunene» Bykle, Valle, Åseral og Sirdal har åpnet for, har ikke bare beslaglagt viktige leveområder for villreinen, men bruken av denne boligmassen har også ført til omfattende, ukontrollert ferdsel i mange av villreinens viktige leveområder. Den arealkrevende vassdragsutbyggingen for eksempel Rosskreppfjorden og Blåsjø har medført at viktige trekkveier er ødelagt med den følge at disse urgamle vandringsårene er blitt sterkt innsnevret og forskjøvet. Dermed oppstår hyppigere møter med menneskelig ferdsel og aktivitet. Villrein har en nedarvet skyhet for mennesker og unnviker med flukt når vi kaiter, kjører snøskuter, går på ski eller barmark i sommerhalvåret. Våre friluftsaktiviteter føre til stressreaksjoner som så påvirker naeringsopptak, kalving og forplantning.
Det er to store problemområder i Setesdal som knytter seg til reinens trekkveier. Det ene er i området ved Brokke – Suleskarveien. Problemene her oppstår i sommerhalvåret med biltrafikk, parkering og ferdsel når fylkesvei 337 ikke er vinterstengt, og med ferdsel inn i reinens områder etter båttrafikk over Rosskreppfjorden. Forstyrrelser oppstår ikke minst også med bakgrunn i DNT hyttene, Øyuvsbu og Svartenut og merket løypenett tilknyttet disse.
Det andre problemområdet for reinens trekk er Setesdal Austhei saerlig omkring Bjørnevatn. Bestanden her har et betydelig mindre leveområde og konkurransen med menneskelig ferdsel og private hytter er så inngripende at reinens mulighet for å overleve på sikt er usikker. Kalvingsområdet for denne bestanden er sør i Bygland kommune, og det var hovedgrunnen til at Hovatn vindkraftverk ble stoppet. Men aktivitet og bygging av hytter ved Bjørnevatn kan føre til at bestanden sør for Rv 450 blir isolert og kan forsvinner som følge av det.
Det haster derfor med tiltak for å redde villreinen i Setesdal, og utkastet til tiltaksplan har mange forslag som vil medføre omfattende inngrep i vår bruk av villreinens leveområder. Det mest utfordrende vil nok vaere endringer i lovverk som planog bygningsloven og motorferdsel i utmark med sterke begrensninger av det lokale selvstyret for å stoppe bygging i utsatte områder og med sterke begrensninger i bruk av snøskuter. Oppkjøp og sanering av private og Turistforeningens hytter, utvidet stengning av Suleskarvegen, avvikling av skiløpet Sesilåmi er noen eksempler. At et varmere og fuktigere klima også påfører reinen store utfordringer er det vanskeligere å gjøre noe med.
Det gjenstår å se om vi vil akseptere store begrensninger i vår trang til utfoldelse i fjellheimen og om staten stiller opp med stor nok pengesekk. Villreinens store problemer i Setesdal er i hovedsak et resultat av vårt løsslupne overforbruk av naturen.