Derfor blir vi redde når barna ikke presterer
Forfatter og småbarnsfar Birger Emanuelsen mener foreldre bør tenke seg om. Før barna forsvinner.
– Jeg tar meg i at jeg forsøker å rette på dem. Jeg stiller noen ganger for høye krav. Jeg tåler kanskje ikke at de er late, sier småbarnsfar og forfatter Birger Emanuelsen.
I sin første sakprosa, «Før de forsvinner», reflekterer Emanuelsen over sitt eget – og andres foreldreskap. Bak ligger tre års dypdykk i tilknytningsteorier og utviklingspsykologi, pedagogikk og barnehistorie. Og fra sengekanten på sine egne barns soverom, trekker han fram sine små anekdoter – i poetiske vendinger. Målet er å finne ut hvordan foreldre og samfunnet tilskriver barn verdi. Og Emanuelsen gjør det godt, skal vi tro kritikerne, som mener dette er kvalitet til foreldre «som er lei av lettbeinte selvhjelpsbøker» (Vårt Land). Han har levert «et stort personlig essay» (Morgenbladet).
«Jeg hadde vaert far ganske lenge før det gikk opp for meg at jeg ikke visste hva et barn er. Vi har tre av dem i huset, og om kvelden ligger jeg tett inntil dem og leser. Siden synger jeg for dem, kysser de myke kinnene eller de harde pannene, og når de sovner, blir jeg liggende i rommet og spiller et parti sjakk på mobilen, som en premie til meg selv, som nok en kveld har klart å få dem i seng.» (Før de forsvinner, Birger Emanuelsen)
-Ikke bedre i dag
Det som har overrasket forfatteren mest, er hvor stabilt synet på barns verdi har vaert gjennom hundrevis av år. At det til enhver tid handler om å tilpasse – og innordne seg voksnes verden. Som soldater i krig, eller som arbeidere i landbruk eller i industrialisering s samfunnet.
Barna som i tidligere generasjoner måtte jobbe for skaffe familien mat, fikk en viktig plass i familien. Både praktisk, økonomisk og psykologisk. I dag, sier Emanuelsen retorisk, har vi kanskje en forestilling om at vi ikke måler verdien av barn:
– Det stemmer ikke. I dag måler vi barnets samtidsverdi knyttet til potensialet om å kunne bli hva som helst, og bli veldig verdifulle. En verdi de først får når de er 18 eller 30 år gamle.
– Ettersom det er få måter å kunne «bli hva som helst» på, påvirker det hvordan foreldre tenker. Den som ikke tilfredsstiller karakterkrav, eller innfrir
forventningene til prestasjoner, får en lavere nåverdi. Foreldre blir veldig redde når barna ikke presterer, fordi det sier noe om mulighetene til å leve et verdig liv, sier Emanuelsen.
I frykt for at barna ikke skal lykkes som voksne – og helst gjøre det enda bedre enn foreldrene, blir aktiviteter og fritid styrt av foreldrene. Noe som kan frata barna egen kreativitet, mener Emanuelsen. Selv ser han tilbake på en god barndom på 80- og 90-tallet, med fri lek ute av de voksnes syne og kontroll.
– Det var en oppvekst preget av tilgang på tid. Tid til å vaere alene, og mange timer i uka der vi bare var i fellesskap med andre barn. Vi oppdaget verden sammen, sier Emanuelsen.
Han håper boka kan bidra til at flere reflekterer over eget foreldreskap, og ikke stiller seg mellom barna og verden.
– Jeg tror det aller viktigste vi kan gjøre er å stille oss bak barna og støtte dem. Vi må la dem vaere mer i fred, og ikke fortolke verden for dem, sier Emanuelsen.