Er landbruks- og matministeren naturbølle eller naturignorant?
Landbruks- og matminister Geir Pollestad uttaler til VG, 11. februar 2024, at «Vi må bygge ned enda mer natur» – og innrømmer selv at han slik fremstår som en naturbølle.
Stemmer det? Tegner han ikke et bilde av en som verken forstår sin rolle som minister, eller det store bildet? Er han ikke en naturignorant?
Det er ingen tvil om at behovene for menneskelig vekst og velferd ofte havner i konflikt med hensynet til naturmiljøer og mangfoldet av organismer i biosfaeren rundt oss.
Politikere er våre fremste tillitsvalgte og vi må forvente at de kjenner til de negative konsekvensene av et utilitaristisk natursyn. Å veie menneskelige behov mot behovene til naturen og dens organismer er et gjenstridig problem. Disse kjennetegnes med at det sjelden, eller aldri, finnes enkle løsninger. Oftest må vi velge mellom mindre ideelle alternativer. Selvsagt ønsker vi både naeringsliv, arbeidsplasser og fremtiden velkommen til Arendal, som i tilfellet Morrow. Men forstår vi fullt ut konsekvensene av å legge til rette for storskala nedbygging av natur og konsekvensene, både de erkjente og de uforutsette som knyttes til dette. Politikere er våre fremste tillitsvalgte og har et saerlig ansvar i slike prosesser, det KAN ikke tas lettvint på!
Baerekraftige løsninger innen
naturforbruk finnes ved å velge løsninger med minst mulig naturinngripen, dette inkluderer muligheter for reversering eller tilbakeføring etter at våre behov er dekket. I tilfeller der dette er umulig, må vi kompensere ved å minimere inngrepene i naturen, ved å bevare naturområdene så lite fragmenterte som mulig, og ved å ivareta størst mulig naturmangfold.
En ukritisk nedbygging av natur for å fremme landbruk og matproduksjon og distriktspolitikk, uten tanke for langsiktige konsekvenser, er en ignorant tilnaerming. Vi må forvente at ledende politikere både forholder seg til dette og formidler disse verdiene.
For vi vet hva konsekvensene av en utilitaristisk tankegang er. I en lengre periode fra andre halvdel av 1800-tallet ble politiske beslutninger gjort basert på en forestilling om at naturen var der for oss. Større monokulturer var idealet, ikke bare i landbruket, men også i skogen. Rovdyr skulle fjernes, helst med både gift og skuddpremier, og gi overflod av det vi ønsket. På åkeren ble stadig flere vekster definert som ugress. Ansvarlige bønder burde fjerne ugress, aller helst med giftstoffer som blyarsenat og organofosfater. Konsekvensene – en forrykkelse av finbalanserte forhold mellom flora og fauna det hadde tatt hundrevis, om ikke tusenvis, av år å etablere. De negative konsekvensene viste seg større enn de positive.
De aller fleste moderne naturinngrep medfører veiutbygging. Bygging av veitraseer har store konsekvenser for artene som lever i jorden, langs traseene, og i vassdrag og elver langs dem. Altfor mange sårbare levende organismer, som elvemuslinger og pinnsvin, blir ofret, eller skadelidende, på bekostning av våre behov. Saerlig farlig er trangen vi har for å få tilfredsstilt behovene våre fortest mulig. Konsekvensutredning og kartlegging av natur «tar for lang tid». Men det er absolutt nødvendig at politikere har evnene som trengs til å ta ansvaret ved å bruke den tiden som trengs til konsekvensutredning.
Å angre naturinngrep er oftest umulig og med liten eller ingen konsekvensutredning kan resultatet bli katastrofalt. Det kan illustreres et initiativ som ble aktivt oppmuntret av norske landbruksmyndigheter og som startet for 100 år siden – etablering av minkfarmer. Minkfarmene fikk katastrofale konsekvenser, ikke for bøndene som drev oppdretten eller pelsbrukerne som ble moteriktige, men for økosystemet. De importerte minkenes instinkter var tilpasset et annet økosystem med lavere mattilgang enn på norskekysten. Rømt oppdrettsmink har blitt til en stor bestand av villmink, tross massive utryddingsforsøk med både gift og skuddpremier. Villminken dreper mer bytte enn den trenger og har naermest utryddet flere lokale fuglebestander. I Galtesund er det for eksempel langt mellom ternene nå. Slike tabber kan vi unngå med å ta tiden til god og bred konsekvensutredning!
Så Pollestad, jeg tror ikke du er naturbølle slik du selv sier, altså en som oppfører seg brutalt og hensynsløst overfor naturen, slike finnes det håp for. De kan opplyses og rehabiliteres. Men du fremstår som naturignorant, i betydningen en som ignorerer noe vedkommende burde vite og forholde seg til.
Slike kan verken opplyses eller rehabiliteres, de må bare oppgis og relokeres til en posisjon uten makt og taburetter!
Historiker og miljøpolitisk kontakt Agder SV