Hva skal vi med offentlige tjenester?
Jeg iakttar med økende undring og frustrasjon det faktum at det for eksempel går an å bli rik på å drive barnehager i Norge samtidig som du kan flytte ti Sveits for å slippe unna den skatten som finansierte barnehagene dine.
Stadig fler foreldre betaler for å få barna sine på private skoler. De offentlige skolene er for dårlige, mener de, med underbetalte og frustrerte laerere – mange av dem uten fullverdig utdannelse.
Slik blir det når det er for få som velger å bli laerere. De gode hodene søker andre yrker. Lønn og prestisje, som henger sammen, er større der. Av dem som står igjen, er det også en minkende antall studenter som søker seg til laereryrket. Og det er kanskje bare bra?
Samtidig ser vi at antallet private skoler øker. Foreldre velger å betale for å gi barna sine tilpasset undervisning av utdannede laerere i stimulerende miljø hvor elevene ikke mobber og spytter på hverandre mens de tar kvelertak på laererne sine.
Offentlige helsetjenester fungerer dårligere og dårligere. I Agder har vi en stor mangel på fastleger. De som enda ikke har søkt seg vekk, sliter livet av seg. Det er derfor en naturlig, og kanskje ønsket, utvikling at fler og fler leger etablerer private helsetilbud. Her kan de tilby gode tjenester til mennesker som kan betale for rask og god behandling.
Nå kan vi lese at andelen fastleger har tatt seg opp og at vi i har fått en økning på 237 fastleger i 2023. Legestanden hevder likevel at fastlegeordningen er underfinansiert og at vi fremdeles mangler fastleger rundt det ganske land.
Når det gjelder sykehjemsplasser, er vi vitner til et uforståelig oppgjør mellom politikere og administrasjon i Arendal over nedleggelse av Solhaug bo- og omsorgssenter. Vi hører appeller fra politikere mot sin egen administrasjon. Og saerlig bedre er det ikke i Grimstad hvor helsepersonell blir jaget ut fra eksisterende lokaler uten å ha blitt informert på forhånd eller bedt om innspill. Begrunnelsen for det vi er vitner til er at det skal spares penger. Og da går kommunedirektører og politikerne, nok en gang, løs på helse- og skole sektorene.
Norge har ikke penger til det
som er viktigst. De syke, gamle og de unge. Gjennom en årrekke har vi spart på midler til offentlige tjenester og åpnet for muligheten til å tilby private tjenester som konkurrere direkte med offentlige tjenester. Et dominerende administrativ/ politisk – vi vil helst kalle det et politisk flertall, ha fått trumfet gjennom at offentlige tjenester er for dyre. Sentralt politisk sitter det et sjikt av administratorer og rådgivere som har fått for stor innflytelse. Det skjer fordi vi har fått for mange politikere uten livserfaring, men med « utdanning» fra Unge Høyre eller Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Vi har fått altfor mange som med og uten fusk har blitt mastere. Det vi trenger er mestere.
Vi dundrer i vei mot et samfunn som i større og større grad skiller mellom dem som har mye og dem som har lite, og iakttar med økende undring og frustrasjon det faktum at det for eksempel går an å bli rik på å drive barnehager i Norge samtidig som du kan flytte ti Sveits for å slippe unna den skatten som finansierte barnehagene dine.
Og mens vi har 125 000 barn i Norge som lever i fattige familier og mennesker som mottar en pensjon som er under fattigdomsgrensen, er det stadig fler som unnlater å betale skatt og heller bruke det de burde ha betalt i skatt for å bidra til gode offentlige tjenester, til å betale for privat undervisning, sende mor og far på gode aldershjem, skifte hofter og knaer på private sykehus mens de nyter høye inntekter og bonuser samt økende innskuddsrenter og tar imot utbytte fra banker og finansinstitusjoner.
Og til dem som hevder at vi i Norge har små ulikheter, slutter jeg meg til Arild Rønsenarild og sender en varm tanke til Hydro-sjef Hilde Merete Aasheim. I fjor tjente hun skarve 15,3 millioner, ned fra 15,7 millioner i 2022. Det må svi.