Inntrykket vi sitter igjen med er at foreldre som gruppe bør settes på plass

Agderposten har den 19. februar en artikkel under overskriften «Slår alarm om kravstore foreldre: – Laererne føler de mister kontrollen». Nyhetsreportasjen fortjener å få et tilsvar.

La oss aller først slå fast at vi selvsagt er enige i at både elever og laerere fortjener et godt arbeidsmiljø og at ingen skal utsettes for trusler eller trakassering.

Dette er godtforan kreti arbeidsmiljøloven o gi opplaeringsloven og skal håndteres i samsvar med disse. Det er også opplagt at laerere har rett til fritid og ikke kan forventes å svare på henvendelser «til alle døgnets tider». Det er heller ikke urimelig å anta at det kan oppleves belastende å bli anmeldt til politiet og at det sendes klager til statsforvalteren.

Likevel; Hvis dette er grunnen til at erfarne laerere blir sykmeldt og i siste instans forlater skolen, mener vi det er god grunn til å spørre om de aktuelle laererne har hatt en opplevelse av å stå alene i disse sakene eller om de har hatt en ledelse som har støttet og ivaretatt dem? En studie fra 2015, referert i utdanningsforskning. no den 06.12.15 av forfatterne Hollup og Sommer Holm, har undersøkt hvorfor laerere har sluttet i yrket og der oppgis en fravaerende ledelse og manglende veiledning som hovedårsak. Opplevde laererne som sluttet i Grimstad å få støtte og bistand fra sin ledelse? Og hva med rektorene? Fikk de god veiledning og støtte av kommunens skoleledelse?

Selvsagt finnes det urimelige foreldre. Respektløs og utfordrende oppførsel er krevende å bli utsatt for uansett hvilket yrket man har og saerlig belastende blir dette når man blir utsatt for overtramp over tid, slik som i skolen.

Man er nødt til å ha rutiner for å håndtere og ivareta ansatte som utsettes for dette. Forventnings avklaring erogen stor dose tålmodighet og forståelse kan hjelpe. Det vi vet er at forebygging og tiltak for å skape gode relasjoner i« fredstid» lønner seg. Det hjelper også at skolene ra er li g e på egen utilstrekkelighet både kompetanse m ess i g og økonomisk når m anstår overfor sammensatte saker som krever mange tiltak. Vi vet at ekstern støtte er et knapphetsgode og at skolebudsjettene blir strammere og strammere.

Så til spekulasjonene om det er slik at vi krenkes lettere enn før.

Vi antar at hele befolkningen omfattes når oppvekstsjefen i Grimstad kommune, AnneGrete Glemming, lurer på om det kanskje er slik at graden av hva vi tåler har blitt mindre. Det er selvsagt mulig at hun har rett i det.

«Å tåle mindre» kan også forstås som «å finne seg i mindre», noe som ofte skjer etter en prosess med bevisstgjøring rundt rettigheter og egne grenser. I såfall vil vi hevde at en slik utvikling er gledelig. Det å sette grenser og kunne hevde egen autonomi er svaert viktig i et menneskes liv og utvikling.

Vi mener likevel at oppvekstsjefen på en eller annen måte framstiller det som om dette er en uheldig utvikling sett fra skolens ståsted.

At hun knytter dette sammen med den beryktede «krenkeparagrafen» 9a-5 i opplaeringsloven, bidrar til å forsterke inntrykket.

Vi skal ikke gi oss inn på ennå et forsøk på å forklare elevenes og laerernes rettighet etter paragrafen, bare skyte inn at en krenkelse etter paragrafen er en objektiv og ikke en subjektiv størrelse.

Det er derfor beklagelig at oppvekstsjefen ser ut til å målbaere den misoppfatningen av paragrafen som rir skolenorge som en mare og skaper utrygghet for både laerere og elever.

Imidlertid er vi på linje med Glemming når hun uttrykker håp om at de nye forskriftene for opplaeringsloven en gang for alle kan tydeliggjøre hvordan paragrafen skal forstås og brukes. Alle som har tilknytning til skolen trenger at det skapes ro rundt dette.

Glemming ber foreldrene ha tillit til skolen og forsikrer at skolemiljøsakene blir tatt på høyeste alvor. Her er det flere ting å ta tak i og vi tar det siste først. Opplaeringsloven er tydelig på at når en elev opplever at skolemiljøet av en eller grunn er utrygt, skal skolen snarest undersøke saken og sette inn tiltak slik at eleven kan få det trygt og godt igjen. Dette følger av den såkalte aktivitets plikten. Når Glemming anbefaler å la elevene forsøke å løse sakene selv først, kan det se ut som om hun ikke er helt i tråd med aktivitetsplikten. Vi håper selvsagt at vi tar feil, men bekymringen forsterkes når Glemming siteres på dette: «Stol på skolen og de vi ser. Ungdom er utprøvende og vil helst ikke skuffe foreldrene sine. Det kan hende de forteller en annen historie enn den vi ser».

Mener virkelig Glemming at foreldre ikke skal lytte til barna sine og ta det de sier på alvor?

Vi vet at mange barn i mobbesaker opplever at det de sier blir bagatellisert både av skolen og av foreldrene. Her mener vi Glemming bidrar til å miskreditere barn og unges troverdighet, og det er svaert beklagelig. Når hun signaliserer at det er skolens oppfatninger og observasjoner som skal vaere «riktige», ser hun ut til å ha glemt at det er elevens subjektive oppfattelse som er bestemmende for om noe er et problem og når dette problemet er løst. Elevens egen opplevelse har blitt sterkt vektlagt i arbeidet med endringene i opplaeringsloven, nettopp for å unngå at skoleledere, skoleansatte eller medelever kan hevde at enkeltelevers oppfatning er «feil».

Tillit er noe som må bygges opp over tid og er krevende å opprettholde. For foreldre er tilliten betinget av at man blir lyttet til og tatt på alvor når man melder en bekymring for barnet sitt.

I så måte kan det virke underlig å gå så sterkt ut mot en stor og viktig gruppe som skoleforeldrene. Riktignok nyanseres synet på hjem-skolesamarbeid noe i artikkelen, men inntrykket vi sitter igjen med er likevel at foreldre som gruppe bør settes på plass. Dersom målet er å få til et godt og tillitsfullt samarbeid mellom skole og foreldre, ser vi ikke helt hvordan denne artikkelen kan vaere konstruktiv.