Kraft til omstilling
Fossil energi utgjør omtrent halvparten av all energibruk i Norge. Dersom vi både skal bevare velferden, skape nye arbeidsplasser og kutte klimautslippene, kommer vi ingen vei utenom at det må produseres mer ren energi – også i Norge.
Vi har vent
oss til at tilgang til ren strøm er et norsk fortrinn. Strømprissjokket vi har opplevd de siste tre årene, har derfor vaert både opprørende og provoserende for veldig mange. Høye strømpriser plager både bedrifter og folk flest.
Kraftmarkedet er komplisert. Derfor er det sammensatte årsaker til at prisnivået nå er mye høyere enn det vi oppfattet som normalt frem til 2021. Men det faktum at russisk gass forsvant fra det europeiske markedet, samtidig som også tysk kraftproduksjon ble redusert da de stengte ned kjernekraftproduksjonen, er blant de viktigste driverne for prisutviklingen. Med dette bakteppet er det isolert sett ikke oppsiktsvekkende at prisene kom ut av kontroll: når forholdet mellom tilbud og etterspørsel i et marked endres, vil det gi umiddelbar effekt også i prisene.
Agder er en
av regionene i Norge med størst kraftoverskudd. I et normalår har Agder et kraftoverskudd på 9 TWh – mindre enn halvparten av kraften produsert i Agder blir forbrukt i Agder. Det store kraftoverskuddet er også en viktig årsak til at mye kraftkrevende industri er etablert i Agder. Kraftoverskuddet har historisk sett sørget for både lave priser og forsyningssikkerhet for bedriftene.
Tross dette, har altså Agder, og andre deler av strømprisområdet NO2, i lange perioder hatt høyere kraftpriser enn andre regioner i Norge. Årsaken er naturligvis at vi selger kraftoverskuddet til andre regioner, både i Norge og til Danmark og andre europeiske land. Det er samfunnsøkonomisk svaert lønnsomt – og ikke minst er det veldig lønnsomt for stat og kommuner som i all hovedsak eier kraftproduksjonen i Agder. Men det er ikke spesielt lønnsomt for verken bedrifter eller husholdninger i Agder.
De som tilbyr
enkle løsninger når sammenhengene er kompliserte, tar som regel feil. Slik er det i energipolitikken også. For eksempel vil det ikke hjelpe noen om man innførte makspris på strøm. Det vil primaert føre til to ting: vi ville bruke mer strøm i perioder der vi burde spare på strømmen – og alle insitamenter for å bygge ut ny kraft ville bli borte. I sum ville vi altså bare gjøre problemet større. Det vil heller ikke hjelpe oss, på lengre sikt, å kutte alle utenlandsforbindelser. Da vil vi måtte bygge ut mye mer kraft i Norge for å vaere sikre på at vi alltid har nok strøm, også i tørrår og når vaeret svikter oss. Det er dyrt – og dermed blir resultatet dyrere strøm, samtidig som vi ofrer mer natur enn nødvendig.
Skal vi komme tilbake til en situasjon der vi har stabilt lavere priser enn i andre europeiske land, finnes det bare en effektiv løsning: vi må bygge ut mer kraft. I dag står bedrifter i kø for å kutte utslipp ved å basere mer av produksjonen sin på ren energi. Etterspørselen etter elektrisitet kommer altså til å stige i årene fremover. Dersom vi ikke øker tilbudet i minst samme tempo, vil resultatet bli varig høye strømpriser. Det vil gjøre det ulønnsomt å drive kraftkrevende industri i Norge, og ett av de få konkurransefortrinnene norske eksportbedrifter alltid har kunnet
En rekke eksterne kronikører vil gjennom dette året ukentlig bidra til samfunnsdebatt i Agderposten, med sine betraktninger om aktuelle saker, interessante problemstillinger og utfordringer.
lig pris. Og de aller fleste av oss ønsker også å begrense inngrepene i norsk natur. Problemet – eller trilemmaet som noen velger å kalle det – er bare at vi ikke kan oppnå alt på en gang.
Løsningen er derfor å finne baerekraftige kompromisser som åpner for økt kraftproduksjon. Det enkleste, raskeste og billigste å bygge ut er vindkraft på land. Vi kan ikke bygge vindkraft overalt, men Agder er en av regionene som har best naturgitte forutsetninger for å bygge ut lønnsom og rimelig landbasert vind, ifølge den nasjonale kartleggingen som NVE gjorde i 2019.
Hvis vi styrker
kraftbalansen, vil prisene bli lavere. Alternativet er å ikke gjøre noen ting. Da svekkes kraftbalansen, og vår region vil vaere enda mer eksponert for prissmitte fra utlandet. Vi vil da vaere i en situasjon hvor vi har varig høyere strømpriser enn resten av landet.
Det kommer til å bli konflikter og diskusjoner. Noen av motargumentene bør man lytte til, men ikke alle. Vi må våge å ta beslutninger som skaper utviklingsmuligheter som er bra for både klima, lokalmiljøet og grønn vekst.
politikere som evner å vise lederskap og handlekraft. De som tåler å stå i noen stormkast. Politikere som bare snur kappen etter vinden, vil aldri kunne peke ut retningen for en baerekraftig fremtid.
Derfor trenger vi
ner, massasjetjenester til vertinnen - og i verste fall - seksuell utnyttelse.
Kulturutvekslingen er helt falt bort, hevder noen kritikere. Det er mulig de har rett i det. Men hva er i så fall kultur? Meningen er vel at au pairen skulle oppleve et noen lunde «normalt» norsk familieliv og ikke ta en master i strikking på Raulandsakademiet?
at så lenge visumet var knyttet til vertsfamilien og ikke til au pairen selv, kom hen i et uheldig avhengighetsforhold til vertskapet. En au pair som bor i et privat hjem og er prisgitt vertsfamilien, kan vaere i en sårbar posisjon. Men er det et godt argument for å avvikle hele ordningen? Eller blir det som å kappe av seg hodet fordi man trenger en hårklipp? Eller forby biler fordi bilen «misbrukes» til ruskjøring, fartslek og selvmordsvåpen av noen?
Kan det tenkes at man i stedet for å skrote ordningen, kunne endre den? Burde vi vurdere å styrke ordningen for å skape et bedre sikkerhetsnett for au pairen, og gi dem bedre vilkår og muligheter til å melde fra om misbruk og kontraktsbrudd? Jeg mener det. Og ordningen burde tvert i mot utvides til også å omfatte eldre som kunne tenke seg hjelp og bistand noen timer i uka mot å sørge for kost, losji, språkopplaering og «lommepenger». Slik reglene for au pair var, var dette en mulighet som svaert få benyttet seg av, selv om det var lovlig. Kanskje fordi behovet var lite - eller mer sannsynlig - fordi så få visste om muligheten.
Det er åpenbart
i hjemmet vil øke med eldrebølgen. Mange bor i lite hensiktsmessige eneboliger med god plass og ditto bistandsbehov. Andre trenger selskap og noen rundt seg. Det er ønskelig at så mange som mulig skal bo hjemme så lenge som mulig. Vi blir stadig eldre, kanskje friskere, men neppe sterkere. De kommunale helsetjenestene, både på institusjon og i privathjem, er allerede under press. Og i mangel av andre tilbud blir det ytt hjemmehjelpstjenester der det kanskje ikke er behov for det.
Kommunedirektøren i Arendal ble møtt med massiv motstand da hun hevdet at eldre måtte ta større del av ansvaret for sin egen alderdom - og at pårørende måtte vente seg større krav om innsats. Det er kontroversielt for oss som er oppvokst i en velferdsstat der vi er blitt ganske bortskjemte. Og hva med den stadig større andelen barnløse - hvem skal ta seg av dem? På en liten generasjon har andelen barnløse gått fra ni til 15 prosent. Den kommer ikke til å bli lavere.
Behovet for lavterskelhjelp
vaert LO-sjef Peggy Hessen Følsviks kampsak det siste tiåret. Gjennom Hurdalsplattformen til regjeringen Støre fikk hun endelig sin seier. For man må vel kalle det en seier at man avskaffer en ordning som etter manges mening er gått ut på dato?
Det er ingen stor gruppe dette dreier seg om. Regelen er at en au pair kan vaere i Norge i maks to år. Andelen som får au pair-visum har sunket jevnt de siste årene. På det meste har det vaert mellom tre og fire tusen personer. Til sammenligning var det, ifølge FriFagbevegelse.no, over 19.000 filippinske sjøfolk i den norske utenriksflåten i 2003.
«Vestkantslaveriets» avskaffelse har
dreier seg om ganske få au pairer og enda faerre norske vertsfamilier har forslaget - og nå vedtaket og gjennomføringen - av avviklingen av au
Selv om det
pair-ordningen vakt et stort engasjement. «Alle» har tilsynelatende hatt eller kjenner noen som har hatt au pair. Da regjeringen sendte forslaget ut på høring i fjor, skjedde det noe oppsiktsvekkende. Det kom inn 62 høringssvar. Det er ikke spesielt mye. Men det spesielle er at over halvparten av dem kom fra privatpersoner - og en god andel av dem var eller hadde vaert au pair i Norge. At utenlandske statsborgere utgjør en så stor del av høringsrespondentene er ikke vanlig. Like fullt naturlig.
Det er faktisk dem det i første rekke angår. De norske familiene kan skaffe seg «hushjelp» fra fattige EØS-land uten noen krav verken til kulturintegrering, språkopplaering eller minstelønn. Det er de filippinske kvinnene som «rammes». Men ganske typisk har den norske debatten i liten grad
tatt deres perspektiv. Hvorfor kommer de? Hva vil de oppnå – og hva skjer etterpå – når de kommer hjem?
ikke så rent lite om surrogatidebatten som pågikk for noen år siden. I løpet av en femårsperiode skrev jeg mye om surrogati, var hyppig i India og fulgte kvinnene over flere år. Noen har jeg fortsatt kontakt med. Den gang var det fattige indiske kvinner som var gjenstand for den intellektuelle elitens omsorg. Surrogatene (de indiske, men ikke de amerikanske, israelske eller canadiske) var fattige og trengte beskyttelse. De var åpenbart ikke i stand til å til å ta egne beslutninger eller bestemme over egen kropp. Nå kan det vaere mange gode grunner til å forby surrogati, men kvinnens inntektsgrunnlag er ikke en av dem.
Da India senere la ned forbud mot at utenlandske statsborgere brukte indiske kvinner som surrogatmødre,
Det minner meg
stilnet debatten. Det betyr selvsagt ikke at barnløse nordmenn har sluttet å benytte seg av surrogati. «Markedet» har bare flyttet på seg. Før Russlands invasjon var Ukraina hot. Nå er det mange som reiser til Colombia og Mexico. Sannsynligvis er det bare et tidsspørsmål før Afrika blir en surrogatidestinasjon. De som har ressurser, finner alltid veien. Og «marked og behov» oppstår med eller uten lovregulering.
også med de filippinske au pairene. De vil ikke la vaere å reise ut for å tjene penger fordi Norge stenger dem ute. På samme måte som det, ifølge arbeidsrettsjurister, ikke er noe i veien for at norske familier skaffer seg barnepassere og hushjelper fra EØSland på enda dårligere vilkår enn det au pairene får i dag. Og - ja! Det finnes europeiske land med langt lavere BNP per innbygger enn Filippinene.
Slik er det
Mathilde Fasting, idéhistoriker og siviløkonom i Civita, har flere ganger tatt til orde for at au pair-ordningen bør anerkjennes for det hun mener den er, nemlig arbeidsinnvandring. Det er én vei å gå. Men da risikerer man selvsagt at man tapper land for arbeidsressurser de trenger selv. For er du arbeidsinnvandrer kan du vaere så lenge du vil. Er du au pair skal du hjem etter to år.
vaert å regulere ordningen bedre. Med bedre kontroll av vertsfamilier - og lavterskelordning for varsling av kontraktsbrudd. Men i Norge velger vi altså å vrake ordningen uten en gang å diskutere alternativer eller forbedringer.
Det ligger en klam eim av moralisme over vedtaket. Det skal vaere skamfullt å ha hjelp i huset - og enda mer skamfullt å yte slik hjelp.