Ulf Hamran til minne
Også nå, rundt 25 år etter at Ulf Hamran forlot Arendal etter å ha bodd her i 35 år, for å vende tilbake til fødebyen Kragerø, er det helt sikkert mange som fortsatt husker han og har sterke og gode minner, nå når han ikke er blant oss lenger.
Hamran er en av de modigste og mest integritetsrike mennesker jeg har møtt. Han storma fram med all sin enorme viten om blant annet vår antikvarisk verdifulle bebyggelse. Tilsynelatende uten tanke eller redsel for hva det kunne føre med seg av negative bemerkninger og problemer. Den slags fagfolk vokser ikke på traer! Jeg våger påstanden om at ingen har betydd mer for bevaring av vår bevaring av vår gamle, antikvarisk verdifulle bebyggelse.
Han var min arbeidsgiver på Aust-Agder-museet fra høsten 1973, da jeg som fersk diplomarkitekt (nå: sivilarkitekt) begynte som sivilarbeider. Ulf Hamran var da både fylkeskonservator, med ansvar for all antikvarisk bebyggelse i Aust-Agder og samtidig bestyrer av Aust-Agder-museet, hvor hans kone, Ruth Hamran var konservator og to snekkere og en kontorassistent utgjorde resten av bemanningen. Jeg blir svimmel av å tenke på hvor mange som nå trengs for å gjøre deres arbeid på den såkalte Kuben og i Agder fylkeskommune. Naturligvis uten forkleinelse for dem.
Og i tillegg var Ulf Hamran langt fra noen tilbakelent byråkrat. Å se den måten han åpna dagens post på for så å umiddelbart hamre løs svar på en (muligens) manuell skrivemaskin og for deretter å fyke rundt på befaringer i gamle Aust-Agder fylke i folkevognbobla si, ga respekt. I tillegg til sin betalte jobb, var Hamran en dedikert ildsjel av rang når det gjaldt å kjempe for den gamle bebyggelsen, noe en gjennomgang av gamle aviser fra hans virketid klart kan bevise.
Det kom også etter hvert meldinger fra Kragerø om at han langt fra var ferdig med å kjempe for bevaring etter at han gikk av med pensjon. Og at han gjennom det hele hadde en omfattende, landskjent faglig litteraer produksjon, er naermest ufattelig. Vi var noen som mente at var det noen som fortjente Kongens fortjenstmedalje, så var det Hamran. Men da prosessen var kommet så langt at vi måtte skrive et obligatorisk brev til han og fortelle om dette, fikk vi raskt svar fra «den nominerte»: «Ikke tale om!» Det svaret ergrer oss fortsatt når vi leser om at noen vi synes er langt mindre fortjente har fått medalje.
Som sjef var ikke Hamran alltid enkel å ha med å gjøre. Det spilte nok inn at i hans fagkunnskapfylte hode roterte alt så enormt fort at det var vanskelig for oss vanlige døde å henge med i svingene. Han kunne bli irritert over vår trege oppfattelse. Men det var slutt så fort det var sagt. Min takknemlighet for alt jeg laerte om gamle hus på Sørlandet og mange andre ting på det året jeg var sivilarbeider på museet, er enorm, og har vaert uvurderlig i hele min karriere. Han øste uavbrutt av sin kunnskap. Og omsorgen Ruth og Ulf viste for foreldrene til min sivilarbeiderkollega, interiørarkitekten og kunstmaleren Cornelius Røe Christiansen, da han flere år etter at han døde så altfor tidlig tilrettela for minneutstillingen etter han og andre ting den forbindelsen, var helt overveldende. Det at Hamran lot Leonard Rickhard låne loftet på gamle Langsae gård til atelier da museet overtok det etter husmorskolen, var nok med til å bidra til at vi fikk beholde vår store maler i byen.
Merkelig nok var det også plass til andre ting også i Hamrans hode, for eksempel hagedyrking. Ulf og Ruth var på besøk hos oss på Kongshavn en gang, og hadde da med en bjørnebaerplante. Den var en avlegger av en plante som noen i seilskutetida på 1800-tallet hadde tatt med fra California til Staubo, som vi begge har familie fra. Staubovaeringene syntes planten burde få et sortnavn, og døpte den da, «naturligvis», sa Ulf, «Himalaya»! Den planten, med sin elleville vekst med mange-meter-lange ranker, svaere torner og store, svaert velsmakende baer, flommer årlig over med sin grøde. Når vi har 40 liter baer, gir vi oss med å plukke. Men Himalaya gir seg ikke før den må. Akkurat som Ulf Hamran!
Dessverre er du nødt til å hvile nå, Ulf! Takk!