Er det husrom der det er hjerterom?
Er innvandrings- og flyktningpolitikken i Norge blitt lokalpolitikk, hvor det er kommunepolitikere som legger føringene?
I løpet av 2024 forventer regjeringen at 37.000 flyktninger vil trenge et sted å bo, laere norsk, gå på skole og jobbe. I Arendal har kommunestyret nylig sagt ja til å bosette 100 flyktninger i år. De aller fleste av dem, anslagsvis 9 av 10, kommer til å vaere fra Ukraina. Drammen har bestemt seg for å bosette 125 flyktninger, men de vil bare bosette flyktninger med ukrainsk bakgrunn.
Er innvandrings- og flyktningpolitikken i Norge blitt lokalpolitikk, hvor det er kommunepolitikere som legger føringene?
Norge, Sverige og Danmark har tre svaert ulike måter å bosette flyktninger på. Litt forenklet kan man si at i Sverige bestemmer flyktningene selv hvor de vil bo, i Danmark er det staten som bestemmer og i Norge er det kommunene som har det siste ordet. De tre ulike modellene har både fordeler og noen ulemper.
I Norge ønsker vi at flyktningene skal bli økonomisk selvstendige bidragsytere til velferdsstaten, og ikke passive mottakere av offentlige tjenester. Det taler for at flyktningene selv bør få bestemme hvor de vil bo. Flyktninger er som folk flest, de vil ta ansvar for egne valg. Ulempen er at flyktningene da, som vi kan se i Sverige, har en tendens til å bosette seg i områder hvor det bor mange andre innvandrere, hvor levekårene og muligheter for arbeid ikke er gode. Svensk modell gir økt segregering, og hemmer integrering.
Et alternativ er å la staten fordele flyktningene til ulike kommuner basert på noen kriterier for å forhindre segregering og fordele «byrdene» med bosetting. I en slik modell, à la Danmark, ville Arendal og Drammen bare kunne glemme å bestemme hvor mange og hvem de skulle bosette.
Fordelen med en dansk modell, er at staten tar styringa for «treffsikker bosetting». Ulempen er at det er i en kommune flyktningene bor og integreres. Det er kommunene som tilbyr tjenestene flyktningene trenger. Når staten bestemmer, mens kommunene får oppgavene, kan det føre til at kommunenes og folks dugnadsånd og solidaritetsfølelse ovenfor flyktninger smuldrer bort.
Den norske bosetningsmodellen ligner litt på den danske, hvor staten har en viktig rolle i fordelingen av flyktninger. Men i Norge anmoder staten kommunene om å bosette et antall flyktninger basert på anslag. I 2024 er alle norske kommuner spurt om å bosette flyktninger. I år med lavere antall flyktninger er det bare kommuner av en viss størrelse og med gode integreringsresultater som blir spurt.
Til syvende og sist er det kommunestyret som vedtar hvor mange flyktninger de vil ta imot. Fordelen med den norske bosetningsmodellen er at den har en demokratisk ventil. Det er lokalpolitikere som kjenner det lokale boligmarkedet, og kapasiteten i kommunale tjenester, og som står ansvarlig ovenfor velgerne i sin kommune hvert fjerde år som bestemmer.
Ulempen med vår modell er at når kommunene sier nei til bosetting, så blir flyktningene sittende lengre i mottak og får livet satt på vent. Det fremmer ikke integrering.
I en ny forskningsrapport fra By- og regionforskningsinstituttet NIBR har vi spurt kommuner i hele landet, og 1600 ukrainske flyktninger som har kommet de siste to årene, om deres erfaringer og hva de tenker om framtida. For nyankomne flyktninger fra Ukraina er framtida usikker. Vil de få bli her og vil de bli boende når krigen en gang tar slutt?
En tredjedel sier allerede nå at de vil bli i Norge også når krigen er over. Og andelen som vil bli har økt siden i fjor. Tre av fire kommuner svarer at de har liten kapasitet til å bosette flere flyktninger, og en av fire sier at det de ikke har kapasitet til å bosette noen flere.
Kapasiteten er i ferd med å bli sprengt. Men en kortvarig krig i Ukraina er urealistisk. Så hva
gjør vi?
Arendal og kommunene i regionen er i godt selskap når de begrunner reduksjon fra 275 til 100 nye flyktninger i 2024 med mangel på boliger. Men norske kommuner rapporter også om at de har problemer med å finne plass i barnehager og skoler, samt ha nok kapasitet innenfor helsetjenestene. Så å si alle norske kommuner har utvidet flyktningtjenestene det siste året, etter å ha nedskalert de kommunale flyktningtjenestene siden forrige rekordtilstrømning i 2015 og 2016.
En konsekvens av kommunenes kapasitetsutfordringer er at mange flyktninger får mindre norskopplaering eller arbeidsrettet tilbud den første tiden i Norge. Det påvirker mulighetene deres til å komme raskt i jobb.
På Gjøvik og i nabokommunene Vestre og Østre Toten har de slått sammen kommunale tjenester til et felles interkommunalt laeringssenter og flyktningtjeneste. Det er for tidlig å konkludere med om organiseringen er en suksess, men håpet er at kvaliteten i de kommunale tjenestene kan bli bedre for deltakerne i norskopplaering og arbeidsretta tiltak, og at de kommunalt ansatte får et større og mer robust fagmiljø til å håndtere de om lag 400 nye flyktningene som er ventet i Gjøvikområdet i år.
Flyktningene som kommer til Norge i 2024 trenger både husrom og hjerterom. Den norske bosetningsmodellen er bedre egnet til å ivareta hensynene enn alternativene vi ser i våre naboland. Men skal vi lykkes må vi ta vare på dugnadsånden som finnes lokalt og legge til rette for samarbeid mellom ulike offentlige og private aktører.
En rekke eksterne kronikører vil gjennom dette året ukentlig bidra til samfunnsdebatt i Agderposten, med sine betraktninger om aktuelle saker, interessante problemstillinger og utfordringer.