Han kjøpte etterlengtet
Enka som eide Stormylia på Vegårshei var meget religiøs, og testamenterte eiendommen til Troens bevis i Sarons dal. – Så jeg kjøpte småbruket av Arild Edvardsen, forteller Vidar Selås og smiler.
– E gikk og sjeska på denne skauen, sier professor Vidar Selås (63) på Vegårshei.
Snøen ligger fortsatt på Stormylia på Vegårshei.
Men under vinterdyna myldrer det med liv.
– Snø isolerer godt mot kulde, så med et snødekke på 50 centimeter eller mer blir det aldri veldig kaldt i luftrommet mellom snø og bakke. Her er smågnagere og spissmus aktive vinteren gjennom. Mange insekter ligger i dvale, noen nede i jorda, for eksempel sommerfuglpupper, som bare venter på sol og varme for å klekke, sier Selås.
Småbruket
Inne er det fyr i peisen på det gamle småbruket, hvor professoren har skapt seg et hjem.
– De var kolossalt nøysomme. De brukte ingenting, sier Vidar om paret som hadde bruket før ham.
De arvet stedet i 1940, og det barnløse paret brukte visst ikke penger med mindre de måtte.
Småbruket ble testamentert til Troens bevis i Sarons dal, Vidar var en av tre som la inn bud. Han fikk tilslaget på landbrukseiendommen.
Da Vidar overtok småbruket i 2001 var det tre stikkontakter og en kaldtvannskran i huset.
– Ifølge naboene så var det slik når ekteparet skulle bruke kokeplata, at måtte de skru av alt lyset.
Men Vidar ville bo der. Han fikset et rom på loftet, og begynte fra en kant. Det var skogen han ville ha. De 720 målene med gammel skog.
– Huset var noe jeg måtte ta på kjøpet.
Skogen
Skogen er i vinden, etter at komikeren Bård Tufte Johansen tok på seg en annen hatt, og viste TV-seerne hvordan stoda er i de norske skoger i dag. Bård er bekymret for naturtapet. Det er Vidar også.
– Bårds program har vaert veldig bra, sier Vidar Selås om TV-programmet «Oppsynsmannen» på NRK.
Han har ingenting imot at kunnskapen om feltet han brenner for økes.
I «Oppsynsmannen» viser Bård Tufte Johansen hvordan det bygges ned natur i Norge tilsvarende arealet til to fotballbaner hver dag.
Ekstremt
Vidar mener det tenkes feil rundt utnyttelsen av skogen vår. Og at det er viktig å frede mer.
– Det er ikke det å frede som er ekstremt. Det er det å utnytte alt som er ekstremt.
Og han mener vi må bli bedre til å kartlegge den viktigste skogen som må tas vare på. At det må bli litt strengere regler enn det er i dag. Og at man ikke må gå i gang å hogge helt uten videre.
Men det er også skog som skal drives.
– Men det er ikke nødvendig å presse den siste dråpa ut av sitronen, sier han.
Sin egen skog
På Stormylia får sitronen vaere like hel og fin. Der har det ikke vaert drevet hogst siden 1800-tallet.
Han som bygde småbruket i sin tid var snekker, og hadde noen husdyr. Dermed var det ikke nødvendig å ta ut tømmeret på Stormylia. Det er i hvert fall det Vidar tror.
– Traer i skogen var som penger på bok.
Det er derfor han har sjeska så på akkurat denne skogen. Målet har hele tiden vaert å frede den gjennom frivillig vern.
– Jeg ventet litt, for jeg var usikker på hvordan bygdefolket ville reagere, sier han.
Det var ikke vern som sto fremst i pannebrasken i 2001 heller.
– Faren min hjalp meg med å rydde innmarka, han holdt på med ved der i 10 år. En gang hadde han besøk av en av Åmlis gamleordførere. Han ble helt opprørt da han hørte at ingenting skulle gjøres i skogen. «Du må hogge skogen, og utnytte ressursene!», sa han.
Men slik tenker ikke Vidar. Stormylia er blitt et av tre skogreservat på Vegårshei.
Oppvekst
Selv ble Vidar fascinert av skogen – og livet i den – ganske tidlig.
Vidar vokste opp ikke så langt unna Stormylia, på Selåsvatn. Med
Selåsskauen og Mosbergskauen i nabolaget.
– Jeg var ikke interessert i jakt og fiske. Men jeg likte å vaere ute i naturen, og begynte å samle på sommerfugler da jeg var 10 år, forteller han.
Han vingla litt når det gjaldt utdannelse i starten, og tok først Handel og kontor.