Ruth Hamran til minne
Bare to uker skulle det gå fra tidligere fylkeskonservator Ulf Hamran gikk bort til hans kone og kollega, Ruth Hamran fulgte etter.
Egentlig synes jeg ikke det er så rart, for til tross for at de på flere måter var ulike, var de et skikkelig team. Jeg hadde mest med dem å gjøre i mitt sivilarbeiderår på Aust-Agder-museet i 1973-74, men traff dem også fra tid til annen helt til de reiste fra Arendal, og litt etter. De to delte både privatliv, fagområde og arbeidsplass.
Ruth var ansvarlig for museets samlinger og utstillinger, hvor hun gjorde en formidabel innsats med å presentere alle dette ”raritetskabinettets” gjenstander, som var kommet til museet fra frivillige, og ikke helt frivillige, givere opp igjennom de år samlingene hadde eksistert. Det var en bragd av en enkelt person å få til så fascinerende utstillinger av alle slags maritime gjenstander, rariteter som sjøfolk hadde tatt med fra fjerne utland, arbeidsredskaper og bunader fra Setesdal, blankpolerte høystatusmøbler fra byborgerhjem utstilt i stilmessig sammenheng, funn fra bronse- og steinalder, mineralsamlinger, saeregenheter fra andre verdenskrig, osv., osv. Med nennsom skifting fra tid til annen, for eksempel etter Fredensborg-funnet.
Alle gjenstander hadde hun forsynt med små lapper og skrevet kort, men konsis og instruktiv informasjon. Ruths omtanke for både museumsgjenstander og mennesker hun traff på sin vei var uendelig. Alle som har opplevd spisepausene på museets og arkivets kombinerte pause- og arbeidsrom skjønner hva jeg mener. Ingen andre jeg har kjent ville engste seg for ubudne bakterier som kunne smitte oss fra uglaserte områder hvor det var gått skall av de fine, stråmønstrete porselenskoppene vi drakk ordentlig te av.
Som sivilarbeider oppholdt jeg meg uendelig mange timer rundt i museets samlinger, men det var umulig å gå lei. Heller ikke ved seinere besøk. Her var alt utstilt som det var, uten noe påtrengende pedagogikk som fortalte hva vi skulle føle og oppleve. Alle som så gjenstandene fikk oppmuntring til å lage sine egne, private historier, forsiktig hjulpet av Ruths opplysning om funnsted, givernavn, datering, osv.
Gjennom alle de ca. 20 år som er gått etter at Ruth og Ulf flytta til Kragerø, har de hatt kontakt med kjente her og vaert på besøk i Arendal og Aust-Agder. De fulgte med på hva som skjedde og Ruth måtte oppleve at livsverket hennes forsvant, både i fysisk og psykisk forstand. Hun fortalte meg at hun ikke orka å besøke museets og arkivets nye tilholdssted, ”Kuben”, der det nå hersker helt andre meninger om og standarder for hva et museum skal vaere. Fra Ruths ”tenk sjøl og lag dine egne historier” til dagens ”la oss vise deg i detalj hva du skal oppleve”. Ferdigtygd, fantasihindrende og lite inspirerende.
Jeg lyser fred over Ruth Hamran, et nydelig menneske og en grunnsolid fagperson.