Hvorfor rakke ned på noen for å hedre andre?
Det er med undring jeg leser følgende i Ole I. Bordings minneord over Ruth: «Fra Ruths ‘tenk sjøl og lag dine egne historier’ til dagens ‘la oss vise deg i detalj hva du skal oppleve’. Ferdigtygd, fantasihindrende og lite inspirerende».
La meg først si dette:
Ruth og Ulf Hamran gjorde en formidabel jobb for å bygge opp, videreutvikle og formidle den gang Aust-Agder Museet og dets samlinger i lokalene som ble bygd på Langsae i slutten av 1950-åra og først på 1960-tallet. I tillegg var Ulf fylkeskonservator i Aust- Agder og bidro sterkt til bevaring av fylkets bygningsarv, ikke minst i sitt engasjement knytta til Tyholmen, Naes Jernverk og Egelands Verk. Østfylkets bygningsarv hadde vaert langt fattigere uten hans innsats.
Ruths innsats var først og fremst knytta til museets store og mangfoldige samlinger, som måtte klassifiseres, dokumenteres og registreres, og ikke minst formidles til publikum. At ett menneske, nesten aleine, maktet denne formidable oppgava er nesten ikke til å forstå.
Derfor står dagens institusjon, Kuben, på deres skuldre og er dem stor takk skyldig for det arbeidet de utførte.
Men å bli stående der er ikke å hedre deres innsats. Snarere tvert om ville det ha ført til at institusjonen hadde gått i frø og blitt et museumsmuseum, eller en parodi på seg sjøl.
Derfor er det med undring jeg leser følgende i Ole I. Bordings minneord over Ruth: «Fra Ruths ‘tenk sjøl og lag dine egne historier’ til dagens ‘la oss vise deg i detalj hva du skal oppleve’. Ferdigtygd, fantasihindrende og lite inspirerende».
Jeg kan sjølsagt ikke vite hvordan Bording opplever det han ser. Men han må tydeligvis bli umåtelig provosert av å se enkeltgjenstander satt inn i en historisk kontekst, med korte, konsise og basale opplysninger om hva de enkelte gjenstander er og representerer. Det er nesten som han sier at ingen skal fortelle meg noe som kan forstyrre min fantasi. Jeg vil derfor anbefale ham å konsentrere sine besøk på Kuben til «Åpent magasin», som nokså hyppig skifter utstillinger med gjenstander uten sjenerende informasjon om hva de er, når de er kommet til og hva de representerer.
Dessuten finnes det fortsatt mange mindre museer i landsdelen som stiller ut det meste av det de har til glede og fri innlevelse. Sjøl var jeg for kort tid sia på Klöckers hus og kunne glede meg over den respektfulle bevaringa av bygningsmassen, den tidsriktige innreiinga av de mange rom, og andre utstillinger i tillegg, uten «påtrengende» informasjon om hva de fortalte meg.
Det som slo meg er hvor godt de to institusjonene, Kuben og Kløckers hus, utfyller hverandre. Kuben med sine breie og skiftende utstillinger som forsøker å gi et større perspektiv bak gjenstandene, Kløckers hus som på sin måte forteller en bygnings og dens beboeres historie gjennom mange generasjoner, men som også forteller ei breiere historie om Arendal og dens innbyggere.
La oss glede oss over mangfoldet og at vi ikke lever i en statisk verden.