1398 dager i helvete
Ett år er brudd på menneskerettighetene. To år må fortone seg som et helvete – både for offer og tiltalte.
1398 dager gikk det fra de to siktende i den såkalte verge-saken i ble pågrepet til hovedforhandlingen startet i Agder tingrett. Det er et alvorlig rettssikkerhetsproblem.
Høsten 2018 mottok politiet en anmeldelse om mulige seksuelle overgrep begått av en vergen og hans ektefelle. Da hadde politiet allerede høsten 2017 hatt en lignende sak på sitt bord via en bekymringsmelding – samme mistenkte, men andre fornaermede. Saken ble henlagt. Året etter, altså høsten 2018, kommer det en konkret anmeldelse. Så går resten av 2018, hele 2019 og noen dager av 2020 før de da siktede, nå tiltalte, ble pågrepet og varetektsfengslet.
Deretter går det nesten fire år før saken kommer for retten. Verken covid, nedstengning eller komplisert samarbeid med andre lands rettsmyndigheter er nok tilstrekkelig (bort) forklaring.
Så langt har ikke politiet sagt så mye om hva som eventuelt skjedde i disse drøyt 500 dagene før pågripelse.
Fra 21. januar 2020 til 15. april 2020 satt de to, som nå er på tiltalebenken, i varetekt. Det var måneder som åpenbart var travle for politiet. Flere av de fornaermede og vitner ble avhørt i denne perioden.
– I februar 2022 var politiet ferdig med sin etterforskning og sendte saken over til påtale, fortalte politiførstebetjent Andre Jørgensen ved Agder politidistrikt i retten onsdag.
Og der ble saken åpenbart liggende. I retten gjorde Jørgensen, som var etterforskningsleder, noen forsiktige forsøk på å antyde at «helt i ro» hadde den ikke ligget. Men det hadde den i realiteten. For at politiet sorterer i sine egne papirer og flytter på bevisrekkefølgen, kan neppe karakteriseres som «etterforskningsskritt». Og verken de fornaermede, de siktede eller andre vitner er avhørt etter 2022. Straffeprosesslovens utgangspunkt er
helt klar: etterforskningen skal gjennomføres så raskt som mulig.
Deretter skal saken gjennom påtale og
til domstolen. Den europeiske menneskerettskonvensjon, som Norge har underskrevet, har satt politiets «frist» til ett år. Det er så lenge politiet kan la saken ligge ferdig etterforsket uten at den kommer videre i systemet.
I dette tilfellet er det ikke bare etterforskningen som har tatt lang tid (pluss minus halvannet år) – å komme gjennom påtale har tatt minst like lang. Altså den tiden politiets jurister har brukt på å få saken over til domstolen. Og der er vi nå – fem og et halvt år etter at saken ble anmeldt. Skandale er ikke et ord som ofte blir brukt om rettergangen i Norge, men denne saken er ikke langt unna. Nok en gang er det i politiets påtaleenhet at proppen sitter.
Vinteren og våren 2019 gikk undertegnede gjennom alle straffesakene med meddomsrett fra Aust-Agder tingrett i tidsrommet januar 2017 til juli 2018. Til sammen er det snakk om 277 saker. Formålet var å undersøke hvor mange dømte
som fikk strafferabatt på grunn av politisommel.
Det var mange: I mer enn hver fjerde sak. For sedelighetssaker, som i tilfellet som er nå, var det nesten halvparten av sakene som endte med lavere straff: 46 prosent.
Selv om de to forsvarerne ikke vil foregripe sine prosedyrer, er det åpenbart at denne saken vil ende med lavere straff enn normalt – dersom de to tiltalte skulle bli dømt.
For ofrene er det en belastning. Men det er ikke det største problemet med den lange saksbehandlingstiden. Heller ikke at seks fornaermede og to tiltalte har fått satt livet sitt på vent i nesten 1400 dager – selv om det selvsagt er en betydelig belastning.
Men verst er det for rettssikkerheten og tilliten til rettssystemet. Bevis går tapt og minner forsvinner. Hvem orker å anmelde når det tar fire-fem år før saken er over? Hva husker vitnene når de skal, som i dette tilfellet, forklare seg om ting som ligger fem-seks-sju år tilbake i tid? I tillegg vanskeliggjør det gjennomføringen av rettssaken.
Onsdag opplevde retten at to vitner ikke møtte – ett av dem var flyttet til en annen kant av landet. Det andre hadde ikke politiet fått tak i. Blant de fornaermede er det minst én som bor i utlandet, de andre har også flyttet, men innen Norge.
I denne saken har både de fornaermede og tiltalte fortalt om den store belastningen det har vaert å gå og vente på rettergangen. Vergen er suspendert fra jobben han elsker. Fornaermede har vanskelig for å komme videre. Flere bistandsadvokater har tatt til orde for at erstatningen til offeret må bli høyere når saken tar lang tid. Det er muligens en vei å gå. Men for både tilliten til rettsvesenet og for å redusere belastningen for de involverte, er det bedre om det «blir satt fart!
Både den nåvaerende og den forrige regjeringen har pålagt politiet å prioritere overgrepssaker. Det ser ikke ut til at noen lytter.
For fem år siden sa davaerende visepolitimester i Agder, Arne Sundvoll, «unnskyld» til dem som ble rammet. Det holder ikke med et unnskyld – eller strafferabatt for den del. Regelmessige – jeg er fristet til å skrive «rutinemessige» menneskerettighetsbrudd kan ikke Norge leve med.