Vi føler vi er blitt møtt med arroganse
Om en forenings møte med Arendal kommune og Statsforvalteren.
Den tyske forfatter og satiriker Theophilius Wilhelm Rabener skrev i sin tid at «Den Gud gir et embete, gir han også forstand». Ordtaket var ment å vaere satirisk – eller som et ønske. I møte med Arendal kommune og Statsforvalteren synes ønsket å vaere nokså fjernt, men satiren står seg bra.
Skibekilen Bryggeforening eier og drifter et lite flytebryggeanlegg på Narestø. Anlegget ble etablert i 1980 av Moland kommune som også inngikk en leieavtale med grunneier av landfestet. Etter kommunesammenslåingen ba Arendal kommune brukere av slike anlegg om å danne egne bryggeforeninger og overta ansvaret. Vår forening er blant dem.
Bryggen ligger på et område tett omgitt av flere hus, andre brygger og av fylkesveien over Flosterøya. Tidligere benyttet lokalbefolkningen stedet som turområde for å nyte utsikten mot fjorden. Da ny hovedvei ble bygget midt på 60-tallet ble atkomsten vanskeligere og området grodde igjen. Her finnes også en liten badestrand vel egnet for små barn, men flytebryggeanlegget gjorde den mindre attraktiv. Dette har bryggeforeningen ønsket å gjøre noe med, så da deler av området kom for salg kjøpte foreningen det.
Grunnlaget for tanken var å flytte bryggeanlegget ca. 40 meter i nordøstlig retning. Det ville gi følgende effekter:
• Badestranden forbedres og utsikten fra stranden åpnes mot Narestøfjorden.
• Bryggeanlegget blir mindre synlig for de naermeste naboene.
• Bryggen kommer mer i le og blir mindre utsatt for vaer og vind, med de positive miljømessige konsekvenser det gir.
• Området som har ligget brakk og utilgjengelig i snart 60 år åpnes for allmennheten – sågar universelt.
• Stedet for øvrig ryddes og forskjønnes.
Saken er ikke omstridt. Verken Arendal havn, Kystverket eller Vegvesen hadde innsigelser til planene. Narestøs befolkning og de naermeste naboer støtter tiltaket. I det store bildet vil flytting av bryggen knapt vaere synlig. Derfor trodde vi at dette var en grei sak – inntil vi møtte Arendal kommune som avslo søknaden.
I Agderposten 12. mars kan vi lese Ingjerd Livollen (Sp) hjertesukk: «Dette viser hvor nyttig det er å dra på befaring». En slik nytte ser ikke forvaltningen.
I forkant av søknaden ba vi om et møte for å presentere prosjektet, men ble avvist med at kommunen ikke avholdt slike. Da søknaden ble sendt ba vi om
– og forventet – en befaring, men i Arendal kommune driver man ikke med slikt. Heller ikke da vi klaget på avslaget som kom etter at kommunen hadde oversittet saken og fikk hastverk.
Vår klage på avslaget ble sendt direkte til Statsforvalteren, som brukte ti måneder på å konfirmere kommunens vedtak. Her fant man det heller ikke nødvendig med befaring, men i likhet med kommunen, viste til kart og flyfoto.
Oppfølgende kommunikasjon førte ikke fram og etterlot et inntrykk av en forvalting som foretrekker å gjøre sine vurderinger og fatte sine beslutninger bak lukkede dører på et sviktende og til dels konstruerte grunnlag. Vi mener derfor at Forvaltningslovens krav til « … at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes» ikke er innfridd i vår sak.
Både kommune og Statsforvalter hevder at området har stor verdi som utfartssted for allmennheten og har begrunnet avslaget med det. Statsforvalterens skriver at « … i vårt opprinnelige vedtak skal strandsonen forvaltes i et langsiktig perspektiv, hvor det tas høyde også for mulighet for bruk i fremtiden». Her er vi på linje, men vi ønsker å bidra til at dette faktisk skjer. Kommunens og Statsforvalterens
visjon om at dette vil endres av seg selv baseres på en spekulasjon på grensen til utopi.
Dessverre fornemmer vi at en liten bryggeforening ikke har klart å nå opp i prioriteringen blant saker kommunen og Statsforvalter ønsker å behandle på grundig vis. Dermed avslår de med grunnlag i formaliteter, enkle besvergelser samt litt «opplaering» om forvaltning av strandsonen og 100-metersgrensen.
Tanker om det rene maskinbyråkrati fremstår mer enn tydelig. Vi støtter en streng forvaltning av svaberg og stand, men regelverket åpner for dispensasjon med grunnlag i reelle vurderinger av fordeler og ulemper. Til det kreves imidlertid tilgang på eventuell gudgitt vett og forstand.
Akkurat det fremstår som mangelfullt i behandlingen av vår sak, og erstattes ikke av arrogansen vi føler å ha blitt møtt med. Skal offentlig forvaltning på lokalplan oppnå tillit, må det også vise tillit og åpenhet til dem den skal betjene.