– Da er det noe som treffer, og jeg blir litt rørt
På Kulturhuset i Arendal leser Bjørg Øygarden utdrag fra gamle dagbøker, mens Mette Karlsen spiller piano og synger. Det er en lett stemning i salen og mindre kleint enn man skulle trodd.
«For første gang står jeg på scenen som eneste skuespiller – til og med i rollen som meg selv», kan vi lese i programmet.
På den ene siden av scenen sitter Mette Karlsen bak pianoet og åpner med «Goodbye Yellow Brick Road» av Elton John. Den eneste skuespilleren dukker opp på den andre siden av scenen og finner fram dagboken som representerer alle de ni dagbøkene Øygarden skrev mellom 1972 og 1984.
Lappeteppet
Vi følger dagbøkene kronologisk, noe som nesten gir inntrykk av å vokse opp med Bjørg. Men bare nesten. Det er noe som hakker litt, som om vi har tatt noen middels festlige utdrag fra dagbøkene og nå forsøker å sy dem sammen på en måte som gir mening.
Det er en del komisk i bøkene. Det er noe i den skråsikre og dramatiske tankegangen til den unge Bjørg som er både gjenkjennelig og utrolig spesifikt. Når hun for eksempel påstår at Mozart er bra, men «Seasons in the sun» av Terry Jacks er bedre, kan man ikke annet enn å le.
Når man leser i programmet, eller på Facebook-arrangementet, kan man få inntrykk av at det som står i dagbøkene vil vaere litt pinlig. Men det er heller segmentene mellom dagboksitatene som blir kleine. I forhold til for eksempel Øygardens karakter romvesenet Zoink er disse dagbøkene poesi.
Øygarden har også med seg musiker Mette Karlsen. Hun spiller sanger som passer godt sammen med tekstopplesningen, og tilfører forestillingen noen fine brudd.
Det er ikke alltid sangen imponerer. De lyse partiene i «Goodbye yellow brick road» blir for eksempel litt svake, mens «Teenager in love» av Donny Osmond kler Karlsens stemme overraskende godt.
Det tar seg heldigvis opp når vi kommer til studietiden. Det blir kjempefint når hun forteller om ensomheten hun opplevde som fersk student, og her fungerer hennes humoristiske observasjoner helt perfekt.
Et par ganger knytter Øygarden dagboksinnleggene opp mot nåtiden, krig og uro. Det virker av og til unaturlig for noen av oss, mens andre hvisker et «mhm» mens de nikker. Andre ganger treffer hun blink og sier ting som virkelig rører.
Hakkete, men veldig sympatisk
Jeg tror dette hadde vaert enda morsommere om vi satt hjemme etter et par glass vin og alle måtte lese utdrag fra dagbøkene sine, men det er jo ikke slik forestillinger fungerer. Første halvdel gikk kanskje litt i rykk og napp, men både Øygarden og Karlsen lot til å spille seg varme etter hvert, noe som ga oss en veldig fin siste halvdel.
Jeg må også innrømme at når forestillingen er ferdig og «Sugar baby love» av The Rubettes spilles over anlegget er det noe som treffer, og jeg blir litt rørt. Såpass fint er det, at jeg helt glemmer å ta bilde når det deles ut blomster.
Forestillingen spilles også torsdag og fredag – i Lille Torungen.