Verandapåske – eller???
Neida – vi skal ikke på påsketur – vi skal ikke – og kan ikke – som i gamle dager dra på ski over solspekkede vidder, forteller Einar Gauslaa.
Vi skal heller ikke ankomme en iskald hytte, legge oss på kne og prøve å få fyr på dyblaud ved, bare med det resultat at peisen ryger og avgir en sky av illeluktende røyg som om den var personlig sendt oss av uvenner i Ruhrdistrikteteller kanskje helst på den andre siden av Jernteppet.
Vi akter å tilbringe påsken på vår veranda! Om det da ikke lar seg gjøre å dra til hytta på Tromøy og suge sol i havkanten.
Det er så enkelt som å sette seg i en meget komfortabel stol på sin veranda og la sola øve sin velsignelsesrike gjerning med vår hud i freden og roden som Titten Tei sier.
Blir det for kaldt, kan vi bare gå inn i stua og varme oss.
Blir vi sultne, kan vi skride mot fryseboks og kjøleskap.
Man er et fritt menneske som ikke behøver - slik som i ungdommen vår - å tenke på verken ski, smurning eller skiskraping, og oljen yder sitt beste i vår kamin og langs veggene våre har vi bøker.
Vi kan gribe en Woodhouse, lest 26 ganger før, men likevel morsom.
Vi kan gribe etter noen av Agatha Christies beste, eller vi kan ta for oss for tusende gang - Hamsuns vidunderlige «Markens Grøde» som vi aldri blir lei av fordi den omhandler det lille menneskes samarbeide med denvidunderlige Guds natur.
Vi kan - om vi vil - bli deprimert sammen med Solsjenitsyns makabre Gulag-beretning og la gleden varme våre hjerterot fordi vi ikke blir slengt i fangeleirer og fengsler for vår tro og vår overbevisnings skyld.
Vi vil ikke bli innestengt i asyler fordi vi for eksempel tillater oss å si at fru Gro er blitt noe tykkere enn da hun var miljøvernminister.
Vi kan rolig leke oss med statsministerens manglende hårpryd!
Og vi blir ikke arrestert!
Vi kan gi en god dag i å lese alle innlegg om atomrakettene. Vi kan tillate oss å ha en mening om vår sikkerhetspolitikk uten at skumle KGB-agenter svinser omkring vårt legeme, lurende på en sjanse til å ta oss.
Vi husker en påske. Det var i den tiden man automatisk dro til Treungen med toget. Sammenstudd satt vi der i en forkrigstid og hadde det godt sammen. Sang «Mellom bakkar og berg ut med havet» med den skrale stemme Vårherre hadde utstyrt oss med, men hvem skjelnet vel den ene stemme fra den annen i brølet fra lokomotivet som dro oss mot vidunderdalen hvor nissene bodde, Nissedal.
Vi spente på oss vår stakkars treski med Huitfeldt bindinger, men hva spilte utstyret for noen rolle, når en var omgitt av gode venner og deres skjønne familier - vi suste sant å si like fort på treskiene våre, som man i våre dager gjør på de smørefrie vindundere.
Og det fine med alt er jo at alt er et relativt. I slutten av 30-åra ville vi hevet et skepsisens øyenbryn hvissomatte et menneske hadde hevet profetiske røster som sa: - Bare vent, snart finner de opp de smørefrie skia!
Vel, vi innrømmer gledelig at vår verandapåske later meget tilbake å ønske på mange vis. Vi har ikke viddene slik vi hadde dem på Finse og Haugastøl og Geilo i gamle dager, men da var hoftene solid forankret til kroppen - nå er det såvidt de gjør tjeneste - så der har du forklaringen på vår verandapåske, kjaere leser!
Mallorca? Selvsagt kunne vi dradd dit - men vi har vaert der noen ganger før, og man får jo bare fire retter til lunsjog fire retter til middag, og der sitter man altså der og skal velge og vrake.
For en lidelse!
Nå kan man steige seg et egg eller sju, litt bacon og man kan skue utover det landskap man har fått så kjaert og velsigne sitt nabolag.
Men hva kan man gjøre hvis snøen laver ned utenfor ei hytte langt inne i heiene hvor troll og huldrer bor?
Jo, man kan heve oss på taerne og telle barn og barnebarn som kommer nedslåtte hjem etter skitur som ga klabber under skiene.
Kan du tenke deg noe så tiltalende som klabber under skiene?
Jo, enda mindre tiltalende er det når skiene iser!
Under Birkebeinerrennet i 1936 ble vi – såvidt vi husker - bare slått av Oscar Gjøslien, Drafn, fordi vi i ubesindighet hadde anskaffet oss is under skiene.
– Sørgelige greier, sa Oscar, da han knep oss i innspurten på Lillehammer.
– Vår egen dumhet, stønnet vi. Etterpå sa Oscar, om vi ikke husker aldeles feil - at du som er fra Lillesand overhodet kan tenke på is. Selv kom han fra Drammensisens by og likevel kunne han vaere så sur, selv om han også vant.
Vel, Grethe Waitz ville slått oss barbeint i snøen.
Men den gang var hun ikke født, slik som Oscar og Eg.
TIPS OSS PÅ tlf 98 84 89 01 – eller skriv til: marit.andersen@agderposten.no
Vi har ikke viddene slik vi hadde dem i gamle dager, men da var hoftene solid forankret til kroppen - nå er det såvidt de gjør tjeneste – så der har du forklaringen på vår verandapåske, kjaere leser!