Ikke alle historier ender som Elisabeths
Selv om det endte godt for Elisabeth, har utenlandsadopsjon flere problematiske sider.
I påsken har vi via Agderpostens nettsider kunne følge den rørende, men også tragiske historien rundt Elisabeth Feroja Fjalsett sitt møte med sin fødemor i Bangladesh.
Sommeren 1975 blir en liten pike født i landets hovedstad. Barnets mor er bare for et barn å regne selv. 12 år gammel og foreldreløs blir hun tvangsgiftet. Året etter blir hun mamma for første gang. I mellomtiden er hennes ektemann død. En trettenåring med et lite barn «på slep» har en dyster framtid i et land der halvparten av alle jenter, ifølge Plan Norge, fortsatt blir giftet bort før de har fylt 18 år, til tross for at det finnes lover som forbyr barneekteskap.
Elisabeth selv komprimerer de to kvinnenes livshistorie i en eneste setning: «Jeg har hatt et fantastisk liv, hun strever hver dag for å leve, det er vondt for meg å vite».
Tross et fint liv i Norge, med gode adoptivforeldre, ble Elisabeths søken etter sitt biologiske opphav så sterk at hun valgte å reise halve jorden rundt for å lete etter mor og far, selv om hun visste at utfallet var høyst usikkert. Hun visste ikke om de biologiske foreldrene levde eller om de i så fall ville treffe henne. Hun fant en fødemor – og fikk en bekreftelse på at hennes adopsjon var av det lovlige slaget. Det er det ikke alle som er. Både NRK og VG har hatt artikkelserier der det er avdekket at barn blir stjålet fra sine foreldre og bortadoptert til utlandet.
Dette har fått barne- og familieminister Kjersti Toppe til å sette ned et granskningsutvalg, som vil komme med sin rapport neste år. I mellomtiden er ny-adopsjon stoppet i flere land.
I Norge bor det rundt 20.000 utenlandsadopterte barn. I toppåret 1998 kom 795 barn til Norge etter å ha blitt adoptert fra utlandet. I 2019 var tallet 94. Året etter, i 2020, var det sunket til 46. Årsaken til fallet i utenlandsadopsjoner er flere. Medisinske fremskritt gjør at stadig flere kan få egne barn. Siden det første prøverørsbarnet unnfanget i Norge ble født i 1984, har rundt 50.000 norske barn kommet til verden ved hjelp av assistert befruktning. Noen få tusen har blitt til ved hjelp av surrogati i utlandet.
Men en vel så viktig årsak er kanskje en generell levestandard-økning i flere adopsjonsland – og lavere fødselsrate. Det året Elisabeth ble født fikk hver bangladeshiske kvinne nesten sju barn i snitt. I fjor var dette tallet sunket til under to.
I land som Kina og Sør-Korea blir det oppfordret til innenlandsadopsjon, og en stadig større middelklasse med god økonomi gjør dette mulig.
Men selv om antall utenlandsadopsjoner er kraftig redusert, øker ikke tallet på norskfødte barn som blir adoptert. Aftenposten refererte i 2019 til en omfattende rapport fra Universitetet i Bergen som viste at rundt 50 barn i året ble adoptert av sine fosterforeldre. Under én prosent av barna som er omsorgsplassert i barnevernet, blir adoptert. Forskerne mener dette er altfor få.
Davaerende direktør i Bufdir, Mari Trommald, sa til Aftenposten i 2019: «USA og England har seks ganger flere fosterbarnsadopsjoner enn Norge når vi tar folketallet med i betraktningen.»
Det biologiske prinsipp står sterkt i Norge, selv om forskning viser at det går bedre med barn som blir adoptert enn med dem som vokser opp i fosterhjem der fosterforeldre ikke får adoptere selv etter mange år med omsorg for barnet.
Adopsjon uten foreldrenes samtykke er det mest inngripende tiltak myndighetene kan gjøre i en familie og må brukes med forsiktighet. Likevel er det mye som tyder på at vi i Norge bruker det for sjelden. Samtidig er det viktig at utenlandsadopsjoner granskes og regelverket ettergås for å unngå at barn kommer ulovlig til Norge. Det fører til triste skjebner både for barnet, de biologiske foreldrene og adoptivforeldrene.