Snipp snapp snute – etter 15 måneder er hun trolig ute
Det er lettere å kaste en kommunedirektør enn å finne en ny.
Går det som posisjonen i Arendal ønsker, er kommunedirektør Inger Hegnas dager som kommunedirektør talte. Torsdag er det bystyremøte. Da er det 467 dager siden hun feide inn på rådhuset med stor energi, ambisiøse planer og dårlig tid.
«Arendal er en attraktiv kommune som er stor nok til å kunne vise muskler», sa Hegna til Agderposten i sitt tiltredelsesintervju.
At musklene et drøyt år senere skulle brukes til å dytte henne ut av topplederjobben, lå neppe i planene.
Å overta jobben til en mann som kan telle sin gjerningstid i decennier i en stilling der dager og måneder er mer vanlig, er neppe det letteste utgangspunktet for en endringskåt nykommer. Arbeidsmetoder og relasjoner har fått god tid til å sementere seg - på godt og vondt. Eks-kommunedirektør Harald Danielsens mantra var «du får det kommunestyret du fortjener», mens Hegna ser tilsynelatende med stor skepsis på «samrøre» mellom politikerne og administrasjonen.
Det er mulig at det var kommunedirektørens håndtering av Solhaug-saken som var utløsende for den overraskende meldingen som nådde Agderposten like før påske. Men å tro at Solhaug er den eneste grunnen til at posisjonen har fått nok, er i beste fall naivt.
Allerede før hun tiltrådte skapte Hegna splid. Uten å presentere noen motkandidat stemte Inger Brokka de Ruiter (SV) mot ansettelsen av Hegna. At sistnevnte etter valget trådte inn i vervet som varaordfører, kan neppe ha gitt det beste utgangspunktet for sømløst samarbeid mellom politisk ledelse og kommunens administrative leder.
På lederplass skrev Agderposten «dette lover ikke godt for Arendal». Bakgrunnen var hennes uttalelser i portrettet som langt på vei fungerte som hennes tiltredelseserklaering. Spesielt var avisens leder bekymret for hennes syn på kommunikasjon og åpenhet.
Allerede før hun hadde fått sin første lønnsslipp, var hun i gang med omfattende endringer i organisasjonen. Femte etasje i rådhuset ble raskt et «executive floor» der Hegna, som mente kommunen var for lite topptung, utvidet antall kommunalsjefer fra fire til seks - og avstanden til de som ikke satt i kritthuset sammen
med sjefen, økte. Ikke alle var like glade for det.
Deretter fulgte x runder med helsehus på Saltrød - eller ikke - og tomtevalg. Saerlig mange plusspoeng skåret hun heller ikke da hun gikk ut og proklamerte at pårørende og frivillige måtte ta på seg mer av omsorgsarbeidet.
Så gikk hun på en smell - og fikk et samlet formannskap mot seg - da hun ville kutte den såkalte «kulturmillionen». I forhold til «kulturmilliontsunamien» med demonstrasjon foran rådhuset, ble det bare for en krusning å regne da kommunedirektøren beskjemmet måtte innrømme at hun hadde oppgitt feil pris på konsulenthonoraret da kommunen skulle få nytt slagord. Den egentlige prisen var fem ganger så høy som den som først ble oppgitt.
Langt mer bråk ble det da hun la ned barnevernsvakta og satte avlastningstilbudet ved Røedtunet og Fagerheim opp mot bygging av bofellesskap for den samme gruppen.
«Når det kommer til økonomistyring, så er min styrke at jeg kan matematikk», sa Hegna i sitt første intervju med Agderposten. Likevel klarte hun å levere sitt første budsjett med en regnefeil på 165 millioner kroner...
I tillegg til den misnøye som har gitt seg uttrykk i Agderpostens spalter, peker flere på at Hegna ikke har vaert en god nok ambassadør for Arendal hun er for lite synlig og aktiv
utenfor kommunedirektørjobbens kjerneområde.
Hennes tilhengere peker på at hun har fått til en struktur og ryddighet mange savnet under «Danielsen-dynastiet».
Etter over 20 år med samme toppsjef er det åpenbart behov for endringer. Men endringsprosesser gjør vondt - og skal man sette verdensrekord i endring, må man vaere forberedt på motstand. Betydelig motstand. Samarbeidsproblemer skyldes
sjelden bare den ene parten. Å vaere kommunedirektør er en av de tøffeste topplederjobbene du kan ha. Norske kommuner spiser kommunedirektører til frokost, middag og kvelds. En oversikt fra Norsk Rådmannsforum viser at mellom 10 og 20 kommunedirektører får sparken hvert år. Og i motsetning til i det private naeringsliv, kan de ikke håpe på å seile rolig med sin fremforhandlede fallskjerm til neste lederjobb. Når en kommunedirektør går, er offentlig oppvask mer regelen enn unntaket. Det er avskjed for full musikk, gjerne ledsaget av en kakofoni av rykter som uten unntak fanges opp av pressen.
Hegnas 15 måneder i Arendal utløser 16 måneders etterlønn. Det er det lite å si på. Vi vet lite om Hegnas arbeidsavtale, men dersom hun gjennom en såkalt «mønsteravtale» har fraskrevet seg arbeidsmiljølovens stillingsvern, er etterlønn i et drøyt år en rimelig kompensasjon - og langt billigere og mer smertefritt for kommunen enn dersom oppsigelsen skulle ende i retten.
Det siste er det mange eksempler på. Like før påske møtte Liv Hege Martinussen sin arbeidsgiver, Lødingen kommune, i retten. Utfallet er ikke kjent, men Martinussen fikk bare seks måneder i sjefsstolen.
Håkon Rydland i Sør-Aurdal satt i åtte måneder. Han hadde ikke sluttpakke og gikk til sak. Selv om han tapte så det sang i tingretten, anket han saken til lagmannsretten, men inngikk et forlik som kostet kommunen mer enn den millionen han eventuelt ville hatt krav på dersom han hadde hatt «normal» sluttpakke. I tillegg til kostnadene vil offentlig oppvask i også medføre et omdømmetap. For begge parter.
Sluttpakker - eller fallskjerm er et nyttig virkemiddel i arbeidslivet. En ordning for å bidra til smidig avvikling av arbeidsforhold der den ansatte er overtallig eller uønsket – og veien om arbeidsrettssak vil vaere langvarig og utfallet usikkert. Men det vakte berettiget forbauselse og harme da eks-kommunedirektør i Grimstad Tone Marie Nybø Solheim tok med seg hele etterlønnen på 1,8 millioner og gikk rett til ny lederjobb. Så får vi håpe at Arendal har lagt inn en avkortningsklausul i fall også Hegna er rask til å finne seg ny jobb. Det er skrevet flere masteroppgaver om rådmann/kommunedirektør-avganger i norske kommuner. Den vanligste årsaken til mistillit fra kommunestyret er samarbeidsproblemer med politikerne, kommuneansatte eller begge deler.
At det blir gnisninger mellom politikere og kommunedirektør ligger naermest i rollene. Politikerne sitter på velgernes nåde - og vil gjerne si ja. Ofte til mer enn kommunen strengt tatt har råd til. Mens kommunedirektøren lett blir en nei-person som må stagge ivrige politikere. Men det er forskjell på gnissinger og store samarbeidsproblemer og dyp mistro.
Uten samarbeid med den politiske ledelse og tillit blant et flertall av bystyrets representanter kan ikke en kommunedirektør fungere i jobben. Så enkelt er det.
Eller enkelt? Tirsdag er det kalt inn til ekstraordinaert formannskapsmøte i Arendal. Opposisjonen er mildt sagt i harnisk over måten posisjonen har håndtert mistillitssaken mot Hegna på, og vil ha mer innsikt i prosessen. Det mest interessante er om Nina Roland (H) får ønsket sitt oppfylt når hun vil at møtet skal vaere åpent. Hun har rett i at «åpenhet bidrar til å øke tilliten til beslutningsprosessen og gi innbyggerne muligheten til å forstå bakgrunnen og konsekvensene».
Og i dette tilfellet vil kanskje åpenhet også gagne kommunedirektøren, selv om dette strengt tatt er en personalsak.
Om det er enkelt å kvitte seg med en kommunedirektør, er det ofte både kostbart og tidkrevende å finne en ny. Denne gangen var det «gjenbruk». Rekrutteringsfirmaet som foreslo Hegna for Arendal, var det samme som Aurskog-Høland brukte da hun ble ansatt der.
Arendal kommune bør bruke den nødvendige tid og de ressurser som trengs for å finne en kommunedirektør som kan matche kommunens behov. Det starter med å finne det rette rekrutteringsbyrået.