Jeg snakker gjerne politikk med Agderposten!
Selvsagt er det bra for vårt demokrati om man i alle partier har flere kandidater å velge i til ulike verv, selv om slike prosesser også koster for den enkelte.
Der er jeg helt enig med Agderpostens redaktør. I mitt leserinnlegg «Politikkens pris», som ble publisert på agp.no, hadde jeg behov for å kommentere en sak om nominasjonsprosessen i Arbeiderpartiet, meg, synlighet og gjennomslag. For å svare ut både Agderpostens sak om dette og Agderpostens leder lørdag, gjentar jeg derfor deler av argumentasjonen her.
Det er ganske stor forskjell på å sitte i posisjon og opposisjon. Sitter partiet ditt i regjering, er det mange saker som heller bør tas opp internt, som ved budsjettforhandlingene i Stortinget. I en intern runde fikk jeg gjennomslag for endringer på naer en kvart milliard. Endringer som styrket fattigdomsbekjempelse, utdannings- og helsefeltet. Men partiet hadde ingenting å vinne på at jeg skulle ta ut den runden i media.
Jeg er overbevist om at Norge trenger et sterkt sosialdemokratisk parti på sitt beste. Statsministeren har både hatt uflaks og arvet krevende utfordringer på sin vakt. Men jeg mener vi også har håndtert noen saker for dårlig. Det har jeg hittil vaert høylytt om internt i stortingsgruppa, men sagt lite om eksternt. Med oppspillet som kom nå, vil jeg likevel peke på tre av disse sakene: strøm, fattigdomsbekjempelse og verdiskapning. På en del områder har det vaert krevende å fronte partiets politikk utad, rett og slett fordi jeg mener vi har gjort noen feilvalg politisk eller kommunikasjonsmessig.
Utfordringene med strømprisene oppsto ikke fordi vi tok over regjeringen, men de første utgavene av strømstøtten var ikke gode nok. Og vi har fortsatt ikke tatt en skikkelig diskusjon på hvordan vi skal prioritere den strømmen vi har, for å sikre kontroll over prisene fremover. Hvorfor bør vi tillate Googles senter i Skien, som alene kan komme til å ta 5 % av strømmen vår? Og hvorfor ikke si tydeligere nei til ytterligere elektrifisering av sokkelen med mer strøm fra land?
Det har også frustrert meg at vi i for stor grad har overlatt til SV å kjempe for de som har minst i budsjettforhandlingene. Samtidig har vi mistet noe av kjennemerket vårt som det partiet på venstresiden som heier på naeringslivet, og fronter betydningen av «å skape for å dele». Da har jeg ment det var bedre å si fra internt enn å synge ut i media.
Jeg støtter Agderposten i at en stortingsrepresentant må kunne ha et aktivt og konstruktivt forhold til mediene. I det siste har jeg prøvd å selge inn saker om enighet rundt Co2-kompensasjon, en solid langtidsplan for Forsvaret og at børsen med Ap ved roret har gått i «all time high». Interessen i redaksjonene er imidlertid ikke alltid like stor, når man prøver å selge inn gladsakene. Det er noe jeg tror de fleste politikere har opplevd, men jeg kommer helt sikkert til å prøve igjen.
I saken til Agderposten om nominasjonsprosessen, var spørsmålet om Stortingets pendlerboliger tatt opp. Derfor hadde jeg et behov for å understreke at både Stortingets, Skatteetatens og Riksrevisjonens gjennomgang bekreftet at jeg var i tråd med regelverket, både det gamle og nye.
Jeg ønsket samtidig å vaere aerlig på at den saken likevel har hatt betydning for mitt overskudd til å vaere synlig i media. Selvfølgelig anerkjenner jeg at Agderposten og resten av media har en oppgave med å se politikere og andre i sentrale posisjoner i korta. Samtidig kan det kanskje også vaere nyttig av og til for media å få tilbakemelding på hvordan det oppleves fra den andre siden.
Det er et privilegium å få holde på med politikk noen år av sitt liv, men det har også en pris. En pris det bør vaere lov å si fra om at oppleves å ha blitt langt høyere de siste årene. Vi må hele tiden tåle levende debatter om både personer og partier, men også om medias rolle i dette bildet. Selvfølgelig er det til slutt mitt ansvar å vaere synlig nok på vegne av partiet. Og jeg håper derfor det vil komme flere anledninger til å ta opp politiske saker i Agderpostens spalter fremover.