Politiet arbeider for å skape trygghet
«Når politiet bidrar til frykt» var overskriften på en kommentar ved journalist Synnøve Skeie Fosse på Agderpostens nettsider søndag og i papirutgaven tirsdag, i forbindelse med den svaert alvorlige drapssaken som har rystet byen vår. Jeg reagerer på flere påstander i denne kommentaren.
Jeg jobber til daglig som leder for etterforskerne på Arendal og Froland politistasjon. Jeg vil gjøre det klart at jeg ikke har noen formell rolle inn i den pågående drapsetterforskningen i byen vår. Et sammensatt og dedikert team med ulik spesialistkompetanse jobber for fullt med saken, og jeg skriver her i lys av min erfaring med etterforskning gjennom 30 år i politiet.
Jeg har stor forståelse for den usikkerheten og frykten som mange i Arendal har kjent på den siste uka. Ingen av oss har vaert uberørt av dette. Politiet meldte onsdag etter påske at en kvinne var drept i det offentlige rom, ingen var mistenkt og det kunne ikke utelukkes at hun var et tilfeldig offer. Politiet så seg nødt til å heve beredskapen, øke tilstedevaerelsen i sentrum og midlertidig bevaepne seg, både fordi politiet ikke visste hvilken person de sto overfor og for å bidra best mulig til trygghet for innbyggerne i en uavklart situasjon.
Et av journalistens hovedpoeng er om politiets kommunikasjon og tiltak, herunder bevaepnet politi på skoleveien, var egnet til å berolige elevene og innbyggere for øvrig. Det ligger en vanskelig og grundig vurdering til grunn når politiet beslutter hevet beredskap og midlertidig bevaepning på grunn av en akutt situasjon. Derfor var det viktig for politiet å iverksette trygghetsskapende tiltak samtidig som vi kommuniserte tidlig og tydelig til offentligheten om hvorfor politiet gjorde dette. Det var nemlig en usikker og uoversiktlig situasjon, dette var ikke bare et inntrykk skapt av politiet, slik det ser ut til at journalisten mener.
Journalisten gir i sin kommentar
et inntrykk av at politiet skulle ha rimelig god kontroll på hvem gjerningspersonen kunne vaere og hvor vedkommende befant seg mens elevene gikk til skolen. Da må jeg få minne om at politiet hele tiden har formidlet ut til offentligheten at det skal kommuniseres raskt – så fort politiet har ny informasjon som kan deles i saken – nettopp fordi politiet har forståelse for den krevende situasjonen innbyggerne står i. Dagen etter pågripelsen kunne politiet melde at mistanken mot den pågrepne var styrket og at de først da vurderte det til at den ekstraordinaere beredskapen kunne reduseres noe. Når politiet vurderer sikkerhetstiltak må vi forholde oss til aktuell situasjonsforståelse i øyeblikket.
Journalisten mener videre at noe av begrunnelsen for å vaere varsom med hvilken informasjon man gir, forsvinner når siktede er fengslet. Det er oppsiktsvekkende. Det kan fremstå som at journalisten allerede har tatt stilling til skyldspørsmålet, og utelukker at det kan vaere andre som har ansvar for drapshandlingen. Videre at ikke andre, for eksempel sentrale vitner, kan bli uheldig påvirket av å få sentral informasjon fra etterforskningen. Pressen bør vaere oppmerksom på hvor sårbare intervjuobjekter er for å bli påvirket av både tilgjengelig informasjon og hvordan spørsmålene blir stilt. Når det er snakk om rettssikkerhet og ivaretakelse av kvalitet i en slik etterforskning er dette åpenbare hensyn politiet må ta. Av og til holder vi kanskje mer igjen enn det i ettertid viser seg at har vaert nødvendig. Det er likevel bedre enn det motsatte, at vi ødelegger for egen etterforskning ved å spre for mye informasjon.
Journalisten skriver at politiet har informasjonsmonopol. Det mener jeg Agderposten tydelig har demonstrert at ikke er tilfelle. Agderposten valgte nemlig å publisere ubekreftet informasjon, til tross for politiets klare anmodning om å la vaere, om mulige sentrale opplysninger i en svaert alvorlig drapssak. Dette gjaldt både hvordan drapet angivelig skal ha skjedd og at drapsvåpenet skulle vaere funnet. Først da Agderposten delte denne informasjonen kastet andre medier seg på og viste til Agderpostens nyhet om dette. Agderposten må ta ansvar for at avisen har bidratt til stor spredning av ubekreftet informasjon som politiet mener kan vaere til direkte skade for etterforskningen. Dersom Agderposten mener at det er beslaglagt et våpen er det fristende å spørre hvordan avisen med sikkerhet kan vite at dette er drapsvåpenet. På generelt grunnlag: Beslaglegges et våpen må etterforskning avklare hvorvidt dette kan vaere drapsvåpenet. Og for ordens skyld: Om informasjonen er riktig eller ikke ønsker fortsatt ikke politiet å si noe om. Av hensyn til etterforskningen.
Arendal har stått i en ekstraordinaer situasjon, og vi står fortsatt midt i en drapsetterforskning. Min opplevelse er at politiet har vaert åpne om at det var en uavklart og krevende situasjon, for å gi innbyggerne mulighet til å ta selvstendige valg. Politiet har vaert svaert tilgjengelige for å svare på de spørsmål media og innbyggerne må ha. Politiet har hatt daglige pressekonferanser og kommunisert ny informasjon raskt ut via pressemeldinger, nettopp på grunn av det store informasjonsbehovet. Politiets talspersoner har gjentatte ganger forklart hvorfor man i denne saken ikke har kunnet gi ut mer informasjon.
Jeg har stor forståelse for det store informasjonsbehovet i forbindelse med denne saken. Jeg er helt sikker på at det fra politiets side er nøye vurdert hva som har vaert nødvendig å formidle med tanke på innbyggernes trygghet og sakens alvor, og samtidig hva som må holdes igjen med tanke på etterforskningens kvalitet. «Av hensyn til etterforskningen» er ikke bare en tom frase. Det finnes nok av eksempler på skadelidende etterforskninger hvor hensynet til personvern og rettssikkerhet i straffesaker ikke har vaert godt nok ivaretatt og der for mye informasjon er delt for tidlig gjennom media. Min opplevelse er at politiet i denne saken jobber intenst og målrettet for å identifisere rett gjerningsperson, få vedkommende stilt til ansvar og samtidig ivareta personvern, rettssikkerhet og uskyldspresumpsjon underveis i etterforskningen. Agderposten har etter min mening i deler av sin dekning bidratt til det motsatte.
En fri, uavhengig og sannhetssøkende presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn. Min påstand er at redaktørstyrte medier aldri har vaert viktigere. Derfor må vi også forvente mye av vår lokale avis – ikke minst i alvorlige straffesaker. Det vil alltid vaere ulike meninger om politiets oppgavehåndtering. Vi er ydmyke med tanke på ansvaret som hviler på politiet når en slik hendelse rammer byen vår, og er selvfølgelig innforstått med at vi ikke er ufeilbarlige.
Det er helt naturlig for politiet å evaluere en hendelse av denne størrelsen. Samtidig er det pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle, jf. Vaer varsom-plakaten. Samfunnet trenger at både politiet og media gjør sin del av jobben. For oss i politiet er godt samarbeid og gjensidig forståelse, saerlig overfor lokalavisa, av stor betydning. Det ønsker vi sterkt også videre framover.
Helge Torsvik
Leder for etterforskningsseksjonen, Arendal og Froland politistasjon