Presseetikk i en drapssak
I forrige uke skjedde det verst tenkelige: Drap med ukjent gjerningsperson, midt i Arendal sentrum. Det utløser et enormt informasjonsbehov i lokalsamfunnet.
Det startet som
et tips om at politiet hadde satt opp sperrebånd ved Boots apotek, tirsdag etter påske.
Agderpostens redaksjon rykket
ut til gågata i Arendal. Det var vanskelig å få oversikt, og lite presse til stede med det samme.
Forbipasserende spurte hva
som skjedde, spesielt da sperrebåndene ble betydelig utvidet. For Agderposten fremsto situasjonen som uvirkelig og uoversiktlig.
Først naermere 30
timer senere kunne politiet bekrefte at området som lå bak sperrebåndene var blitt åsted for et drap.
Nå vet vi
at det handlet om en forferdelig tragedie. En ung kvinne, Miriam Daniela Ayres Cea, er drept. For mange i Arendal var hun en kjaer og hyggelig apotekansatt. For familien og de etterlatte er dette en tragedie det umulig å sette seg inn i.
En mann er
siktet for forsettlig drap, og varetektsfengslet i fire uker.
Fra de første
meldingene kom, var Agderposten kontinuerlig til stede. Få spørsmål ble besvart, samtidig som rykteflommen forståelig nok startet umiddelbart.
Utenfor politiets sperrebånd
hadde Agderposten, andre mediehus og tilfeldig forbipasserende fullt innsyn til politiets arbeid med å sikre eventuelle tekniske funn. Politiet hadde startet en åstedsundersøkelse i full offentlighet, med byen som tilskuere. Etter egne utsagn visste ikke politiet på det tidspunktet hva man sto ovenfor.
En uke etter
drapet er Helge Torsvik, leder for etterforskerne på Arendal og Froland politistasjon, kritisk til noe av Agderpostens dekning av saken.
La det vaere
sagt: Å dekke et drap på åpen gate midt i hjertet av Arendal, utfordrer presseetikken kontinuerlig.
Torsvik kan vaere
trygg på at diskusjonene som ble tatt og blir tatt fortløpende, er mange.
Det er også
flott at politiet bidrar til samfunnsdebatten, slik Torsvik gjør med sitt innlegg.
For å svare på det grunnleggende først: Agderpostens oppgave er en annen en politiets. Mens politiet skal oppklare en drapssak, er vår rolle å gi leserne svar. Hva har skjedd? Hvorfor har det skjedd? Hva er det som gir grunnlag for siktelsen? Det er pressens oppgave å forsøke å gi svar på dette. Vi har ulike roller med ulike hensyn å ta.
Det er Agderpostens
oppgave å holde leserne oppdatert.
Politiets etterforskere kan
ikke forvente at vi tar en avsjekk med dem i forhold til hva vitner skal få lov til å fortelle offentligheten. Vår rammer er først og fremst Vaer varsomplakaten.
Det vil i noen kriminalsaker vaere slik at Agderposten publiserer opplysninger som vi mener er av stor offentlig interesse, men som politiet definerer som skadelig for etterforskningen.
Agderposten kjenner seg
for øvrig ikke igjen i påstander om at vi skal ha en hatt en diskusjon med politiet slik Torsvik beskriver den i sitt innlegg.
Generelt er det
ytterst farlig dersom innbyggerne og leserne oppfatter at politi og presse har inngått et samarbeid. Da er vi i ytterste konsekvens i regimer vi ikke ønsker å sammenligne oss med: I autoritaere land kan presse og politi oppfattes som ett. I demokratiet er pressens frie rolle absolutt, og det er noe vi synes å vaere enige om.
Torsviks debattinnlegg kan
skape et inntrykk av at Agderposten alene har pekt på politiets mangel på informasjon i etterforskningen. Men mediehus som Aftenposten og TV2 har i nyhetsartikler også stilt spørsmål ved dette.
For pressen handler
det om å gi leserne et bredest mulig bilde av tragedien.
Når de større
mediehusene drar fra Arendal, blir Agderposten igjen. Jeg kan forsikre både Torsvik og leserne om at vi skal gjøre det vi kan for å belyse det som skjedde, og ikke minst stille spørsmål ved hvordan det kunne skje. Og hva vi som samfunn kan gjøre for at det ikke skjer igjen?
Dette er også en del av kjernen i pressens samfunnsoppdrag. katrine.lia@agderposten.no Sjefredaktør