Hove – ansvaret ligger hos politikerne
Her er to konkrete forslag til en løsning av Hovesaken som jeg tror kan forene alle parter.
En ny sesong står for døren på Hove og vi har lykkes å få et driftssamarbeid med en flott naeringsaktør. Jeg håper alle – uansett standpunkt i Hovesaken – vil ta vel imot Kote Null fra Tvedestrand.
Kote Null vil videreføre overnattingstilbudet og sørge for at aktivitetstilbudet får et fortjent løft i sommer. Restaurantdriften er fortsatt uavklart. Uten bryggene har det vist seg utfordrende å finne aktører som vil påta seg dette, men med brannen på Leirsenteret så kan dette endre seg.
Rulleringen av kommuneplanens arealdel er snart i gang. I 2024 blir det etter alle solemerker en prosess der LNF på ny kommer opp som forslag. Det bør vaere unødvendig å påpeke at det ikke er mulig å planlegge noe som helst så lenge bystyret har et flertall for LNF. Jeg ber innstendig om at politikerne kan få tatt en beslutning som gir forutsigbarhet. Det skylder dere alle involverte.
Jeg har de siste månedene tatt flere initiativ til dialog i Hovesaken, også med meningsmotstandere. Mitt inntrykk er at flere involverte parter føler på et ansvar for å få ro i saken gjennom å sikre en god løsning for framtiden. Jeg mener også at ledende politikere bør ta initiativ til og ta ansvar for å sikre en åpen dialoglinje. Å stikke hodet i sanden holder ikke.
Lytter man til meningsmotstandere er det noen hendelser som står igjen som helt sentrale for å forstå motstanden mot utbygging på Hove. Etter min mening er roten til dette avtalen kommunen inngikk med Statsbygg fra 1998.
Avtalen regulerer den vederlagsfrie overdragelsen av Hoveodden til Arendal kommune fra Statsbygg. I avtalen står det innledningsvis: “Hensikten med avtalen er at området skal benyttes til friområde for allmennheten.» Jeg har ingen minner om at denne avtalen ble fremlagt oss eller gitt noen plass i offentligheten før flere år etter vi tok over. Jeg ønsker ikke å spekulere i om dette ble gjort bevisst, avtalen må ha vaert godt kjent for de involverte den gang og var tilgjengelig i flere offentlige arkiver, også hos Arendal kommune selv. (Selv om det manglet noen sider.)
Det berømte servituttet fra 1939 er også en faktor som fortsatt skaper usikkerhet. Servituttet er i praksis et konkret byggeforbud på store deler av campingområdet. Vi har bedt kommunen slette dette servituttet slik at all tvil ryddes av veien. Hensikten med servituttet i sin tid var nok å sikre Hoveodden mot utbygging, men davaerende Tromøy kommune godkjente likevel oppføringen av bygg på Hoveodden gjennom 70-tallet. Slettingen bør ifølge kommunen vaere en formalitet, men vi regner med at dette vil bli påklaget og at prosessen med å avklare lovligheten av slettingen vil kunne ta tid.
Essensen i avtalen med Statsbygg kan ikke misforstås. Hoveodden ble gitt som en gave fra staten til Arendal kommune der hensikten var at det skulle benyttes som et friområde for allmennheten. En gave man i etterpåklokskapen ikke burde snudd seg og «gitt videre» uten å spørre folket, i en prosess som for ettertiden framstår som elendig politisk håndverk og som har påført oss og HDU stor skade både økonomisk og omdømmemessig.
Her er to konkrete forslag til en løsning av Hovesaken som jeg tror kan forene alle parter:
1: Ideell aktør?
Det er mange som ønsker at det fortsatt skal vaere mulig å kjøpe seg både mat, drikke og en is på Hoveodden. Kanskje er ikke en enkel sommerdrift av 21 gamle campinghytter og noen teltplasser veldig problematisk for noen?
Det finnes helt sikkert ideelle aktører som kan ønske å gjøre dette og som alle kan enes om er til beste for fellesskapet. Et eksempel på en slik aktør kan vaere DNT og jeg oppfordrer ordfører til å ta kontakt og høre om de kan vaere interessert.
Jeg oppfordrer også Bevar Hoveodden og Naturvernforbundet til å offentlig støtte en slik aktør, slik at det ikke er noen tvil om at alle parter kan leve med en slik løsning.
2: LNF i sin helhet
LNF er en annen løsning som nok samsvarer enda bedre med Statsbygg sin intensjon for overdragelsen samt servituttet som i sin tid ble lagt som en klausul på området. Kommunen kan selv søke penger om statlig sikring av friluftsområde hvert kalenderår til nettopp slike prosjekter og neste frist er trolig i januar 2025. Naturrestaurering og vern er temaer som har mye større fokus nå enn før og her kan kommunen faktisk vise til håndfaste resultater samt vaere i takt med tiden.
Begge ovennevnte løsninger
tror jeg vil skape ro i saken og en mulighet til å legge denne saken død. Er man proaktiv, unngår Arendal kommune å måtte betale et eventuelt erstatningskrav – som kommer – hvis flertallet beslutter LNF, slik de har lovet velgerne sine.
Fortsetter man å stikke hodet i sanden, eller forsøke å finte ut flertallet i bystyret, kan dette ende med en utbygging nesten ingen vil ha. Tar man ansvar og jobber smart, slipper man at et eventuelt erstatningskrav må betales fra en ikke akkurat overfylt kommunekasse. Ansvaret for utfallet ligger hos ledende politikere.